Kilimanjaro

Dag 1: Om morgenen ble vi alle fire (Anita, Ingunn, Eirin og meg) hentet paa hotellet i Moshi og kjoert til Machame Gate (1200 moh). Nervoesiteten var paa topp og jeg hadde grugledet meg i flere dager etter aa ha hoert diverse hoeydesykehistorier. For aa vaere paa den "sikre" siden fikk vi tak i Diamox, hoeydesyketabeletter, paa apoteket. Tabelettene er noe omdiskutert siden de dekker over symptomene paa hoeydesyke, men vi tok en langt lavere dose enn det som ble anbefalt paa apoteket. Likevel merket vi bivirkningene av diamox; tissing dagen lang... Foerste dagen gikk vi til Machame camp (3000 moh), men med en oppakning paa kun 5 kg (!) var jo dette ingen problem. Teamet rundt oss bestod av 17 stk! Hver av oss hadde to baerere/porters. De baerte alt utstyret vi hadde faatt laant fra Kessy (alt fra skjerf og votter til liggeunderlag og sovepose). Saa var det assistentkokk, kokk, to assistentguider (med samme navn) og guiden vaar (Josef). Da vi begynte aa gaa fra Machame gate saa portvakten paa oss og sa watoto (= barn). Han synes tydeligvis at vi var veldig smaa (vi saa kanskje litt smaa ut uten sminke og ikledd 80-tallsklaer fra Kessy), men vi var nok noe under gjennomsnittet av de som klatret Kili (alderen var viktig aa skrive i loggboekene). Foerste dagen gikk vi fire timer gjennom regnskogen. Da vi kom til campen var alle telt satt opp (ukjent antall) og matlagingen var i full sving. Vi hadde eget spisetelt/oppholdstelt med fire stoler og ett bord med duk. Tenke seg til! Baererne baerte dette hele Kili-turen. Vi fikk jo ganske daarlig samvittighet - bord og stol er da absolutt ikke noedvendig paa telttur. Maten var fantastisk god. Tre retter til hvert maaltid! Dag 2: Vi gikk sakte sakte (pole pole) i fire timer til Shira camp (3840 moh). Det er ikke vanlig aa faa hoeydesyke paa kun 3840 moh, men vi "oevde" oss paa aa gaa seint til de neste dagene. Dag 3: Denne dagen gikk vi i seks timer, og turen ble kalt "akklimatiseringstur". Vi gikk fra Shira camp (3840 moh) opp til Lawa Towes (4600 moh) og ned igjen til Baranco camp (3940 moh). Om kvelden spilte vi kort med flere i teamet vaart (spiseteltet vaart var fullt). "Last card" (med ukjent antall regler) viste seg aa vaere en slager. Dag 4: Fortsettelse foelger.

Haydom Lutheran Hospital

Den siste dagen i Dar es Salaam, lørdag, ble tilbrakt ved bassengkanten på Golden Tulip, et luksushotell i Msasani-området. Luksushotellet viste seg å være en STOR kontrast til det Afrika vi skulle få oppleve de neste dagene. Søndag morgen stod vi grytidlig opp for å ta den ni timers lange bussturen til Arusha. Etter en heller kaotisk leting etter rett buss på holdeplassen (grunnet x antall menn som reklamerte/maste om hvilken buss som var best), fikk vi VIP-setene helt fremst! Bussen kjørte rolig (til å være i Tanzania). Siden vi satt på luksusbuss fikk vi naturligvis også tildelt kald brus (kald brus er ikke alltid tilgjengelig her ettersom tanzanianerne tror at de blir forkjølte av å drikke kaldt). I tissepausen gikk halvparten av passasjerene ut av bussen; guttene til én side av veien og jentene til den annen. Det eneste jeg har å sette fingeren på er filmvalget i løpet av turen; vi så på tanzanianske kjærlighetsfilmer på swahili med dårlig lydkvalitet i ni timer i strekk. Volumet var på full guffe og vi satt naturligvis rett under høytalerne, noe vi ikke fant ut før det var for sent og alle andre seter var tatt. I Arusha er klimaet annerledes enn i Dar; luftfuktigheten er lavere og temperaturen er kjøligere. Det er første gang jeg har vært kald i Afrika! Søndag morgen ventet vi på firehjulstrekkeren som skulle kjøre oss til Haydom, som ligger i nord-sentral-Tanzania. Vi fikk igjen VIP-setene, helt fremst med sjåføren. I baksetet satt 12 afrikanere på rekke og rad, altså 15 personer i én firehjulstrekker! Den humpete turen fra Arusha til Haydom tok seks timer. På veien fikk jeg se min første ekte giraff (utenfor dyrehagen). Utenfor sykehusporten til Haydom ble vi møtt av Ingrid og Irene, som har praksis på Haydom. Mandag ettermiddag var vi på det månedlige markedet på Haydom og der møtte jeg en jente fra folkehøyskolen min. Senere på kvelden, i matsalen til sykehuset, møtte jeg en av lærerne fra folkehøyskolen. Verden er liten! Men så viste det jo seg at Haydom var Norge nr. 2. Haydom Lutheran Hospital ble startet av en nordmann for tre generasjoner siden, og det er mange nordmenn som sender sitt misjonsarbeid hit eller besøker sykehuset. Jeg har ikke hørt så mye norsk rundt omkring meg siden jeg reiste fra Norge. Siden Anita og jeg bare hadde turistvisum fikk vi egentlig ikke lov av myndighetene til å jobbe på sykehuset, men vi fikk likevel være med på alt det som Ingrid og Irene gjorde. Hver morgen ble startet i Sala med andakt og sang, det meste på swahili. Så fikk vi være med på røntgenmøtet med alle legene. Sykehuset var stort, mye større enn jeg først trodde. Mine forventninger var ikke så høye ettersom Haydom tross alt ligger midt i bushen. Det var ganske spesielt å få være med på jobb på sykehuset, jeg fikk se utrolig mye som aldri kunne skjedd i Norge. Rundt omkring Haydom er fire hovedstammer, som alle har forskjellige måter å leve på. Én av stammene respekterte ikke at fingrer eller andre kroppsdeler ble amputeret som følge av slangebitt og infeksjon, da ville pasienten ikke få lov til å komme tilbake til stammen. Det var tradisjonell medisin ute og gikk, som ofte gjorde tilstanden eller sykdommen verre. Den ene dagen skulle vi få observere operasjon, men plutselig var tre av fire pasienter, som skulle opereres, borte vekk. De hadde enten stukket fra sykehuset eller nektet å la seg operere fordi det gikk imot stammens ønske. Vi har endelig fått være med på behandling av voksne. Noen av dem nektet fysioterapibehandling etter operasjon, men det virket som om de aller fleste likte at et par hvite småjenter fra Norge trente med dem. Én av ettermiddagene var vi innom Cultural Centre og fikk lære om de fire hovedstammene i Afrika. Veldig interessant! Én annen ettermiddag gikk vi rundt haugen på Haydom (jeg skjønte ikke det var en haug vi gikk rundt før vi var over halvveis av turen). Resten av ettermiddagene var vi innom skredderne (i flertall!). Ingrid og Irene hadde fått sydd seg mange flotte kjoler! Anita og jeg venter på tunika som skal bli ferdige. Så vi gjorde alt som var å gjøre i Haydom! Lørdag kveld spiste vi middag med de to tanzanianske fysioterapeutene som jobbet på Haydom. Koselig, vi ble godt tatt imot av dem og den siste kvelden holdt begge to tale for Anita og meg og takket oss for at vi hadde kommet og sa at vi var hjertelig velkomne tilbake (helst så snart som mulig). Stor forskjell fra den velkomsten, behandlingen og avskjeden vi fikk på CCBRT! Søndag morgen stod vi opp halv fem fordi vi hadde fått beskjed om å møte klokken fem. Avreise med firehjulstrekkeren var klokken halv seks. Da klokken slo halv seks var det fortsatt ingen firehjulstrekkere å se, African time, men slikt er vi jo begynt å bli vant med etter tre måneder i Afrika. På veien tilbake til Arusha fikk vi se en fantastisk flott soloppgang og en stor flokk zebra’er langs veien. I Arusha tok vi lokalbussen til Moshi. Turen tok svært kort tid ettersom sjåføren kjørte i et forrykende tempo. Jeg trodde det skulle bli mine siste minutter. At både Anita og jeg kom oss trygt frem i Moshi uten én eneste skramme er nesten ikke til å tro. Det er første og siste gangen jeg kjører med det busselskapet… Trygt fremme på bussholdeplassen i Moshi ble vi hentet og kjørt til hotellet av to flotte karer fra Kessy Brothers, selskapet jeg skal på Kili og safari med. I dag er planen å oppdatere seg på internettfronten i tillegg til å skaffe utstyr til Kili (vi får låne alt fra selskapet). Tirsdagen starter oppstigningen på Kilimanjaro, 5895 meter over havet. Fra hotellrommet kan jeg se toppen av Kili og det er ingenting jeg har mer lyst til enn å stå på det høyeste punktet. Jeg grugleder meg…

Arrogante?

Naa naermer det seg slutten paa oppholdet vaart i Dar. Det skjedde plutselig siden vi hadde troebbel med papirene, men jeg er egentlig litt glad for aa vaere ferdig paa jobb. I gaar hadde vi besoek av veilederen fra Norge, viste henne rundt paa sykehuset og hun tok bilde av oss sammen med pasientene. Vi trodde vi kom til aa komme i troebbel fordi vi ikke hadde nok arbeidsdager til aa faa godkjent praksisen, men det skulle ikke vaere noen problem sa hun. Hun har jobbet i Tanzania i syv aar og vet hvordan systemet virker her nede. Det meste av tiden hun var paa besoek maatte vi paa flere moeter med administrasjonen. De kom med masse klager paa oss. Sykehusdirektoeren sa til den norske veilederen vaar at vi var arrogante, at vi kom for sent til jobb, at vi gikk for tidlig fra jobb, at vi ringte inn rett foer og sa at vi ikke kom og at vi plutselig bare forsvant en uke. Ingenting av dette stemmer jo, og vi synes begge to at det er veldig synd at administrasjonen har faatt dette inntrykket av oss. Men vaar teori er at de er sure fordi vi ikke hadde alle papirene i orden foer vi kom hit, og har derfor skapt ekstra arbeid for dem, noe som tydleligvis er svaert daarlig likt i Tanzania. Heldigvis hadde vi stoette fra den norske veilederen, som trodde paa vaar side av saken. Men jeg har i alle fall laert en ting; ingenting er lett i Afrika! I dag skulle vi til Immigration Office for aa forlenge visumet. Vi hadde hoert rykter fra den norske ambassaden om at det kostet 400 dollar, men Immigration sa at det var gratis. De skrev forlengelse med kulepenn (!) i passet, stemplet et utydelig stempel og skrev under. Foerst klarte de aa skrive feil dato, saa vi maatte gjennom prosessen to ganger. Dette var farlig enkelt. Jeg tror vi faar troebbel naar vi skal inn og ut av Zanzibar neste gang og naar vi skal ut av landet. Men vi faar bare vente i spenning og se. Paa soendag reiser vi til Arusha. Paa mandag reiser vi mest sannsynlig til Ingrid og Irene paa Haydom. Vi soeker stoette hos dem naar vi ikke faar vaere paa sykehuset, og heldigvis virket de positive. Jeg gleder meg!

Siste nytt

I løpet av uken vi hadde i Morogoro fikk vi oppleve litt av hvert. Jeg var på jobb alle dager, bortsett fra én, da jeg var for trøtt på grunn av malaria. Det som var mest interessant på jobb var hjemmebesøkene. Da syklet vi rundt omkring i Morogoro og besøkte pasientene og familiene deres. På hjemmebesøkene behandlet vi ikke pasientene, men vi gikk dit for at de skulle ha noen å prate med. Sterke historier. En av mødrene ble forlatt av mannen fordi et av de fire barna var funksjonshemmet. Mannen stakk av og tok med seg de tre friske barna. Han kom på besøk tre ganger, da han hadde med seg såpe og litt småpenger til henne. Men han fant seg snart ny kone og brydde seg ikke om å forsørge den tidligere konen lenger. Så hun slet nok både økonomisk og psykisk. I tillegg til å jobbe startet vi også opptreningen til Kilimanjaro. Her er det tyngre å trene enn hjemme i Norge på grunn av varmen. Den ene dagen var Ingunn og jeg på sykkeltur, og det var en opplevelse i seg selv. Syklene hadde ikke gir og vi tråkket for full guffe for at sykkelturen skulle bli en treningstur. Trening er ikke et velkjent fenomen her. Afrikanerne så bare rart på oss da vi syklet forbi dem. De yngre guttene likte ikke at hvite jenter syklet forbi og begynte å kappe med oss opp bakkene. Enkelte ville at vi skulle stoppe og forklare hvor vi hadde tenkt oss. Folk hoiet fra den andre siden av veien. Alle hilste. Barna ropte muzungu, muzungu (hvit, hvit) og sprang etter syklene. Det er kanskje sånn Hollywoodstjernene har det med all oppmerksomheten. Det kommer til å bli rart å gå på Torgallmenningen når jeg kommer hjem. Der er det jo ingen som hilser med mindre jeg treffer på kjente. Lørdag ble vi invitert på lunsj til en av mødrene til en av pasientene på Amani Centre. Veilederen til Ingunn og Eirin var også med, og det var ganske greit fordi han kunne fortelle oss litt mer om de afrikanske skikkene på besøk. Vi så nesten ikke hun som hadde invitert oss i det hele tatt på besøket. Hun laget tradisjonell tranzaniansk mat ute. For henne var det visstnok status å ha besøk, spesielt av fire hvite jenter. Så hun ville at vi skulle bli der lengst mulig. Til lenger vi var på besøk, dess mer status fikk hun fordi det betydde at gjestene likte seg på besøk. Så da vi skulle gå ville hun følge oss gjennom nabolaget fordi hun ville vise naboene at hun hadde hatt besøk av oss. Hun virket veldig takknemmelig for at vi ville komme, så det hele var en litt annerledes opplevelse ettersom vi nesten ikke pratet med henne. Om kvelden var vi på Ze Pub og Ze Klub med fysioterapiveilederen til Ingunn og Eirin. Det var første gang vi var skikkelig ute på byen i Tanzania, og første gang vi var skikkelig lenge oppe, og det var faktisk veldig gøy. Vi fikk naturligvis en del oppmerksomhet siden vi nesten var de eneste hvite, men det begynner vi å bli vant til nå. Søndag skulle vi til Mbomero, som ligger en times busstur fra Morogoro. Busstasjonen er kaotisk med alle selgerne, og de fleste er helt ville når de ser hvite folk/penger. Lokalbussene går ikke før alle setene er fullt opp, så vi måtte vente ganske lenge. På veien til Mbomero fikk vi se mer av landsbygdene i Afrika, og livet her er svært annerledes fra storbyen. Det var stilt og rolig. Naturen var utrolig flott, masse fjell rundt omkring. Ingunn og Eirin har hatt praksis i Mbomero, og vi skulle besøke den gården de hadde jobbet på. På gården bodde det 15 ungdommer, som alle hadde en eller annen form for funksjonshemming. Det var fantastisk å se hvor glade alle ungdommene var. De jobbet på gården og det virket som om de fungerte veldig godt i hverdagen. Her fikk ungdommene utfolde seg og være til nytte. Vi fikk lunsj og omvisning på gården. En mellomstor gris kostet 30 000 Tsh (150 kroner). De spurte om vi ville kjøpe, men det er jo litt vanskelig å ta med seg på flyet hjem. Søndag kveld tok Anita og jeg bussen tilbake til Dar. Vi skulle egentlig ha fri på mandag fordi det var offentlig helligdag (muslimsk), men vi ble vekket om morgenen av at Fareena lurte på hvorfor vi ikke var på jobb. Det viste seg at myndighetene hadde byttet fridag til tirsdag og annonsert dette på nyhetene. Ikke følger vi med på nyhetene her nede og ikke forstår vi swahili, så vi visste naturligvis ikke at de hadde byttet fridag. Veilederen vår på CCBRT hadde heller ikke tatt seg bryet med å skrive en melding om byttingen, men vi kom oss da likevel på jobb. Vi hadde møte med administrasjonen fordi det viste seg at det var trøbbel med papirene igjen. Sykehuset var for trege med å søke om oppholdstillatelse for oss, så nå har de frasagt seg alt ansvaret. Vi får ikke lov til å jobbe like lenge som vi hadde tenkt. Studentvisumet vårt går ut på mandag. Etter det har vi ikke oppholdstillatelse, og risikerer å komme i fengsel hvis immigrasjonskontoret oppdager dette. Dommedagen er på fredag den 13., da vi skal prøve å forlenge visumet/skaffe turistvisum. Om ettermiddagen koblet vi bort fra alt stresset og tuslet rundt på Mwenge Marked, hvor Anita storhandlet suvenirer. Om kvelden var vi på en indisk restaurant, anbefalt av Fareena, så maten måtte jo bare være bra. Tirsdag var det altså offentlig helligdag, og vi hadde fri fra jobb. Planen var egentlig å ligge på et hotell og sole oss og svømme i bassenget, men vi våknet til skyet himmel og regn. Så da ble det oppdatering på Internet og sløving på kafé i stedet for. Det nærmer seg slutten på CCBRT siden vi ikke får jobbe der lenger, så det er mye som må i boks før den tid. Vi er fortsatt usikre på hva som skjer etter fredag. Jeg håper at det går greit med å skaffe turistvisum, at vi ikke kommer i fengsel og at vi ikke får trøbbel med å komme oss ut av landet.

Zanzibar 3 og Morogoro 2

Soendag for litt over en uke siden kom familien Skjold (minus Bjarte) til de varmere stroek i Afrika. Etter strenge formaninger om hva man boer gjoere/ikke gjoere, hvordan man boer kle seg/ikke kle seg og hvordan man hilser paa swahili, saa det ut til at ankomsten gikk smertefritt. Det var godt aa se de tre hvitbleke nordmennenene igjen! Den siste uken har jeg faatt proeve meg som guide, og trives godt i denne rollen. Familien, eller turistene som d for aa kalle seg selv, har opplevd litt av hvert baade i Dar es Salaam og paa Zanzibar. Etter ankomsten paa soendag viste jeg de rundt paa Msasani Slipway (se tidligere innlegg for mer informasjon). Mandag tok jeg fri fra jobb for aa guide turistene. Jeg synes ikke det var trygt aa slippe dem loes i kaotiske Dar paa deres foerste dag i Afrika. Vi tok dalla-dalla til sentrum, noe som tydeligvis ble godt likt av Mama (mamma) og Big Man (pappa). Mens jeg viste dem rundt omkring i sentrum, kom en mann bort til oss og begynte aa prate. Ikke at det er saa spesielt, alle kommer bort til muzungu'er og vil prate - men denne mannen var guide og han var tydeligvis ikke imponert over guidekunnskapene mine. Saa det endte opp med at han viste oss fiskemarkedet, som jeg faktisk ikke hadde sett, og kommanderte mamma og pappa til aa ta bilder. Vi betalte han halvparten av den summen han insisterte guidingen kostet, og pilte avgaarde til Kigamboni Island med lokalferjen. Vi laa paa Kipepeo Beach mellom regnbygene - perfekt timing! Guiden (meg) hadde egentlig en plan om aa dra til Mwenge Market etterpaa, men planen ble endret da mobilen min ble frastjelt paa dalla-dalla'en. Litt flaut at det skjer meg ettersom det er jeg som har mast paa hvor viktig det er aa passe paa verdisaker, men det er foerste ting som har blitt frastjelt - bare saann det er sagt... Om kvelden spiste vi paa den etiopiske restauranten Addis in Dar, og den ble overraskende godt likt av turistene. Tirsdag var jeg paa jobb, mens turistene tok dalla-dalla paa egenhaand til Mwenge Market. Oeyvind er en reser paa pruting og kjoepte mer ting og tang paa en dag enn det jeg har gjort i loepet av to maaneder. Etterpaa var vi paa Kariakoo Marked, Tanzania's stoerste marked, hvor vi oppdaget nye gater og smug. Onsdag viste jeg turistene rundt paa sykehuset. Tursitene hadde tatt med seg en hel bag med puslespill, kulepenner, ballonger, bamser og leker til aa gi til ungene. Takk! Siden tok vi taxi til ferjeplassen og kom oss avgaarde til Zanzibar. Jeg begynner naa aa bli godt kjent der ettersom det var min tredje gang, og det var ingen problem aa finne frem til matbodene ved havnen. Godt likt av turistene, og ikke uten grunn - maten og stemningen er fantastisk! Torsdag tuslet vi rundt i Stonetown's trange smug, var paa Dharajani Marked og spiste paa Stowntown cafe (jeg er stamkunde naar jeg er i Stowntown). Om ettermiddagen tok vi taxi til Kendwa Rocks. Der tok vi et varmt bad mens solen gikk ned. Fredag sloevet vi paa stranden. Loerdag var vi paa snorkletur. Kjoerte med en motorbaat/seilbaat. 16 turister og fem i mannskap, deriblant kokken, som laget veldig god tunfisk til lunsj! Snorklingen var naturligvis ogsaa bra! Saa bar det tilbake igjen til Dar. Jeg maatte si ha det til turistene i loepet av kvelden. De skulle videre paa safari, mens jeg skulle til Morogoro. Men det har vaert goey med besoek, og de har klart seg overraskende bra i Afrika. Swahilikunnskapen er det heller ingenting aa klage paa. Takk for besoeket! Naa er jeg altsaa i Morogoro. Har praksis paa Amani Centre, hvor Ingunn og Eirin (fysiostudenter i klassen) har praksis. Amani Centre er et senter for funksjonshemmende barn. Vi faar se litt andre ting enn det vi gjoer paa CCBRT. Her er det faerre ressurser og vi kommer tettere innpaa pasientene og deres omgivelser naar vi er paa hjemmebesoek. Det er interessant aa laere og se, men det er ogsaa toeft til tider. Ellers har jeg malaria. Testet meg i gaar etter aa ha vaert troett i en og en halv dag. Ingunn hadde malaria i sist uke og hadde de samme symptomene, saa det var hun som sa jeg maatte teste. De tok blodproeve, jeg maatte vente i en halvtime og saa kom resultatet om at malariatesten var positiv. Men jeg fungerer ganske greit, er bare litt troett. Svoemte f.eks. 1000 m etter at jeg fikk vite positiv test i gaar. Trener opp til Kilimanjaro.

Zanzibar 2

Fredag etter jobb var planen til Anita og meg aa pile til sentrum i Dar for aa rekke siste ferje til Zanzibar. Paa ferjeleiet er det alltid et kaos av afrikanere som vil selge ferjebillett, men denne gangen viste det seg at ferjen var full. Stor paagang av turister paa grunn av musikkfestivalen i Stonetown; "Sauti za Busara", "Sound of Wisdom". Men vi soerget ikke av den grunn. Vi spiste is og drakk smoothie paa "Moevenpick Hotel", det fineste hotellet i Dar es Salaam (?). Overveldende! Der var det varmt vann i vasken. Saa var vi innom stamplassen vaar; "Pronto's Pizza", har blitt gode venner med sjefen og servitoerene og faar derfor VIP-service. Klokken 06.00 loerdag morgen tok vi igjen turen til ferjeplassen, denne gangen med stoerre hell. Saa da ble det Zanzibar likevel. Vi hadde ikke vaert der i fem minutt engang foer regnet plasket ned, men heldigvis tok det ikke lang tid foer vi fikk sol igjen. Vi drakk verdens beste krydderkaffe paa Stonetown cafe. Saa gikk vi rundt i Stonetown's trange gater paa souvenirshopping. Butikkene er stappfulle, og da mener jeg STAPPFULLE av afrikanske ting og tang. Vil ta alt med meg hjem, men bagasjebegrensningene paa hjemturen setter jo en stopper for det. Vi var paa musikkfestivalen paa "The Old Fort". Afrikansk hip-hop er faktisk ganske kult! God stemning! Vi kjoepte Zanzibar-pizza og Zanzibar-pannekaker fra bodene ved stranden om kvelden. Fantastisk godt, og BILLIG! Om kvelden reiste vi til Kendwa, som ligger en times taxitur nord for Stonetown. Vi hadde bestilt overnatting paa et av hotellomraadene like ved stranden. Der moette vi de seks norske vernepleierne. Paa stranden var det liv og roere! Goey! Soendag morgen vaaknet vi til oes, poes, regn. Men etter en stund tittet solen frem og det var varmt og fint hele dagen. Strendene er minst like fine som paa postkortet. Vi noet livet i hengekoeyene og spilte beach volley. Hadde ikke vaert paa stranden paa nesten en maaned, saa litt sol paa kroppen var saart etterlengtet. Om kvelden reiste vi tilbake til Stonetown for aa ta nattferjen tilbake til Dar. Vi var de eneste muzungu'ene og fikk derfor litt ekstra oppmerksomhet. Det er en opplevelse aa reise med offentlig transport i Afrika - du kommer alltid i kontakt med folk - enten du vil eller ei! Vi spilte kort med et nettballag (blanding av ti paa rad og basketball) fra Zambia. De hadde vunnet turneringen i Stonetown, og var derfor i meget godt humoer! Saa var vi i Dar klokken halv syv om morgenen. Anita, Ingunn og Eirin reiste videre for aa dra paa safari i nord, mens jeg tok dalla-dalla alene for foerste gang. Er ganske stolt! Presset meg inn blant alle afrikanerne. Klarte aa skifte dalla-dalla paa rett sted og hoppe av akkurat der jeg skulle. Aa reise med lokalbussen alene hoeres kanskje ikke saa stort ut, men dalla-dalla er ikke akkurat det samme som lokalbussen i Norge! Saa var det tilbake til jobb, uten saerlig mye soevn. Men jeg kan leve lenge paa den energien jeg fikk paa Zanzibar!!!

Bagamoyo

Loerdag formiddag reiste vi (fire vernepleiere og to fysioterapeuter) til Bagamoyo; litt over en times humpete dalla-dalla-tur nord for Dar es Salaam. Bagamoyo er kjent for sin historie fra slavetiden. Vi bestilte en tre timers sykkeltur (som egentlig var naermere fem timer) med guide. Guidingen var vel saa som saa, men sykkelturen, paa skranglete sykler uten bremser, var fantastisk flott. Vi sov i banda, eller bungalow om du vil, like ved stranden. Ved frokost neste dag fikk vi hoere at flere av de andre jentene hadde hatt besoek av rotter i loepet av natten. Heldigvis hadde ikke Anita og jeg mat innenfor vaar banda... Soendag var det overskyet, saa den planlagte solingen paa stranden gikk i vasken. Vi tok derfor turen tilbake til Dar og spiste paa en italiensk restaurant. Den italienske sjefen paa restauranten prutet ned taxi for oss da vi skulle hjem, slik service setter vi pris paa. Tanzanianerne vet aa sette blodpriser til muzungus (hvite)...