Siste nytt

I løpet av uken vi hadde i Morogoro fikk vi oppleve litt av hvert. Jeg var på jobb alle dager, bortsett fra én, da jeg var for trøtt på grunn av malaria. Det som var mest interessant på jobb var hjemmebesøkene. Da syklet vi rundt omkring i Morogoro og besøkte pasientene og familiene deres. På hjemmebesøkene behandlet vi ikke pasientene, men vi gikk dit for at de skulle ha noen å prate med. Sterke historier. En av mødrene ble forlatt av mannen fordi et av de fire barna var funksjonshemmet. Mannen stakk av og tok med seg de tre friske barna. Han kom på besøk tre ganger, da han hadde med seg såpe og litt småpenger til henne. Men han fant seg snart ny kone og brydde seg ikke om å forsørge den tidligere konen lenger. Så hun slet nok både økonomisk og psykisk. I tillegg til å jobbe startet vi også opptreningen til Kilimanjaro. Her er det tyngre å trene enn hjemme i Norge på grunn av varmen. Den ene dagen var Ingunn og jeg på sykkeltur, og det var en opplevelse i seg selv. Syklene hadde ikke gir og vi tråkket for full guffe for at sykkelturen skulle bli en treningstur. Trening er ikke et velkjent fenomen her. Afrikanerne så bare rart på oss da vi syklet forbi dem. De yngre guttene likte ikke at hvite jenter syklet forbi og begynte å kappe med oss opp bakkene. Enkelte ville at vi skulle stoppe og forklare hvor vi hadde tenkt oss. Folk hoiet fra den andre siden av veien. Alle hilste. Barna ropte muzungu, muzungu (hvit, hvit) og sprang etter syklene. Det er kanskje sånn Hollywoodstjernene har det med all oppmerksomheten. Det kommer til å bli rart å gå på Torgallmenningen når jeg kommer hjem. Der er det jo ingen som hilser med mindre jeg treffer på kjente. Lørdag ble vi invitert på lunsj til en av mødrene til en av pasientene på Amani Centre. Veilederen til Ingunn og Eirin var også med, og det var ganske greit fordi han kunne fortelle oss litt mer om de afrikanske skikkene på besøk. Vi så nesten ikke hun som hadde invitert oss i det hele tatt på besøket. Hun laget tradisjonell tranzaniansk mat ute. For henne var det visstnok status å ha besøk, spesielt av fire hvite jenter. Så hun ville at vi skulle bli der lengst mulig. Til lenger vi var på besøk, dess mer status fikk hun fordi det betydde at gjestene likte seg på besøk. Så da vi skulle gå ville hun følge oss gjennom nabolaget fordi hun ville vise naboene at hun hadde hatt besøk av oss. Hun virket veldig takknemmelig for at vi ville komme, så det hele var en litt annerledes opplevelse ettersom vi nesten ikke pratet med henne. Om kvelden var vi på Ze Pub og Ze Klub med fysioterapiveilederen til Ingunn og Eirin. Det var første gang vi var skikkelig ute på byen i Tanzania, og første gang vi var skikkelig lenge oppe, og det var faktisk veldig gøy. Vi fikk naturligvis en del oppmerksomhet siden vi nesten var de eneste hvite, men det begynner vi å bli vant til nå. Søndag skulle vi til Mbomero, som ligger en times busstur fra Morogoro. Busstasjonen er kaotisk med alle selgerne, og de fleste er helt ville når de ser hvite folk/penger. Lokalbussene går ikke før alle setene er fullt opp, så vi måtte vente ganske lenge. På veien til Mbomero fikk vi se mer av landsbygdene i Afrika, og livet her er svært annerledes fra storbyen. Det var stilt og rolig. Naturen var utrolig flott, masse fjell rundt omkring. Ingunn og Eirin har hatt praksis i Mbomero, og vi skulle besøke den gården de hadde jobbet på. På gården bodde det 15 ungdommer, som alle hadde en eller annen form for funksjonshemming. Det var fantastisk å se hvor glade alle ungdommene var. De jobbet på gården og det virket som om de fungerte veldig godt i hverdagen. Her fikk ungdommene utfolde seg og være til nytte. Vi fikk lunsj og omvisning på gården. En mellomstor gris kostet 30 000 Tsh (150 kroner). De spurte om vi ville kjøpe, men det er jo litt vanskelig å ta med seg på flyet hjem. Søndag kveld tok Anita og jeg bussen tilbake til Dar. Vi skulle egentlig ha fri på mandag fordi det var offentlig helligdag (muslimsk), men vi ble vekket om morgenen av at Fareena lurte på hvorfor vi ikke var på jobb. Det viste seg at myndighetene hadde byttet fridag til tirsdag og annonsert dette på nyhetene. Ikke følger vi med på nyhetene her nede og ikke forstår vi swahili, så vi visste naturligvis ikke at de hadde byttet fridag. Veilederen vår på CCBRT hadde heller ikke tatt seg bryet med å skrive en melding om byttingen, men vi kom oss da likevel på jobb. Vi hadde møte med administrasjonen fordi det viste seg at det var trøbbel med papirene igjen. Sykehuset var for trege med å søke om oppholdstillatelse for oss, så nå har de frasagt seg alt ansvaret. Vi får ikke lov til å jobbe like lenge som vi hadde tenkt. Studentvisumet vårt går ut på mandag. Etter det har vi ikke oppholdstillatelse, og risikerer å komme i fengsel hvis immigrasjonskontoret oppdager dette. Dommedagen er på fredag den 13., da vi skal prøve å forlenge visumet/skaffe turistvisum. Om ettermiddagen koblet vi bort fra alt stresset og tuslet rundt på Mwenge Marked, hvor Anita storhandlet suvenirer. Om kvelden var vi på en indisk restaurant, anbefalt av Fareena, så maten måtte jo bare være bra. Tirsdag var det altså offentlig helligdag, og vi hadde fri fra jobb. Planen var egentlig å ligge på et hotell og sole oss og svømme i bassenget, men vi våknet til skyet himmel og regn. Så da ble det oppdatering på Internet og sløving på kafé i stedet for. Det nærmer seg slutten på CCBRT siden vi ikke får jobbe der lenger, så det er mye som må i boks før den tid. Vi er fortsatt usikre på hva som skjer etter fredag. Jeg håper at det går greit med å skaffe turistvisum, at vi ikke kommer i fengsel og at vi ikke får trøbbel med å komme oss ut av landet.