Et lite stykke India

Mandag ettermiddag/kveld ble vi invitert hjem til foreldrene til Fareena, indisk/tanzaniansk/amerikansk fysioterapistudent. Foreldrene hennes ble foedt og vokste opp i Tanzania, men begge er av indisk opprinnelse og lever fortsatt etter indisk kultur og tradisjon. Vi ble servert nydelig indisk mat. Moren oppdaget nok at baade Anita og jeg likte maten godt fordi til lunsj dagen etterpaa hadde hun sendt med rester til oss. Hele familien til Fareena er gjestfrie og hyggelige. Vi har hatt litt problemer med hostelet vi bor paa innenfor sykehusomraadet. Overnattingen er dyr og det har dessuten ikke vaert skikkelig kjoekkenutstyr. Men Fareena's mor kontaktet en venninne, Zoe, som bor 10 minutter fra CCBRT Hospital, og vi har naa flyttet til uthuset hennes. Zoe er ogsaa av indisk opprinnelse. Hun har tidligere vaert baade jordmor og helsesoester, men driver naa sin egen butikk med egenproduserte malerier. Huset hennes er stilfullt og har asiatisk design. Vi bor i uthuset hennes, og der har hun laget det koselig for oss. Uthuset er 60 kvadratmeter og inkluderer baade soverom, bad, stue og kjoekken i ett rom. Hun har til og med ordnet med tv, malerier og blomster. Og det beste av alt er at vi betaler bare halvparten av det vi gjorde paa hostelet, selv om hostelrommet var 10 ganger saa lite. Zoe har egen portvakt doegnet rundt. I gaar fant vi en mus paa badet, og portvakten tok knekken paa den for oss. Saa vi foeler oss trygge. I dag etter jobb skal vi vaere med Fareena paa bassengtrening for overvektige kvinner. Fareena jobber som frivillig der, og hun sa vi kunne bli med paa treningen og kanskje komme med noen forslag til forbedringer. Etterpaa er vi blitt invitert paa indisk bryllupsforberedelse. Selve bryllupet er ikke foer loerdag, men i India feirer de i fire dager. Fareena kjenner ikke bruden, men moren til Fareena kjenner moren til bruden, og det var Fareena's mor som sa at vi maatte bli med. Det er "hena-fest" for jenter/kvinner. Hena er roede moenster paa hendene. Jeg gleder meg! Vi skal ogsaa faa servert indisk mat. Det tok oss ikke lang tid aa takke ja til invitasjonen akkurat! Et av mine neste reisemaal er definitivt India.

Morogoro

Etter jobb paa fredag tok Chesna (australsk medisinstudent), Anita og jeg dalla-dalla'en til busstasjonen i Dar - den lengste dalla-dalla-turen vi har hatt saa langt. Derfra tok vi den lokale bussen til Morogoro, som ligger tre timer vest for Dar. Bussturen kostet 6000 shilling/30 kroner! Jeg tror neppe bussjaafoerene har hoert om fartsgrenser her i Tanzania fordi bussen kjoerte i en forrykende fart paa humpete veier med afrikansk musikk paa full guffe. I Morogoro besoekte vi Ingunn og Eirin, to andre norske fysioterapistudenter fra HiB. De bodde hos en familie i et murhus uten innlagt vann. Vertsmoren var veldig hyggelig, og vi fikk baade frokost, lunsj og middag der. Morogoro har omtrent 300 000 innbyggere, og er mye roligere enn det kaoset vi er vant til i Dar. Vi syklet rundt i byen og fikk omvisning paa Amani Center, hvor Ingunn og Eirin har praksis. I Morogoro er det bare menn som sykler, saa vi fikk nok noen rare blikk paa oss. Barna ropte "musungu", som betyr "hviting" etter oss overalt. Fem hvite jenter syklende paa rekke og rad er ikke et dagligdags syn. Vi var ogsaa paa besoek hos familien til en pasient paa Amani Center. De var svaert fattige og bodde i jordhytter uten elektrisitet eller innlagt vann. Ettersom ingen av dem forstod engelsk og vaart swahiliordforraad er ganske lite, trodde jeg at det kom til aa bli en stor utfordring aa kommunisere med dem. Men det gikk over all forventning. Alle naboene stroemmet nemlig til siden familien hadde besoek av musungu, og noen av dem kunne ogsaa snakke litt engelsk. Vi ble servert tradisjonell tanzaniansk mat; ugali med fisk og groennsaker. Maten ble tilberedt paa en liten grill paa bakken og vi fikk ogsaa lov til aa proeve aa skjaere ukjente groennsaker og roere i ugalien. De lo av oss naar vi sa at vi ikke hadde ugali i Norge. Vi satt paa bakken og spiste med hendene, og det smakte fantastisk godt - mye bedre enn ugali servert paa restaurant! Paa soendag var vi paa guidet tur til landsbyen Choma, som ligger 1500 meter over havet. Vi startet fjellturen tidlig om morgenen, og vi fikk endelig se mer av det afrikanske landskapet. Vi passerte mange lokale paa veien opp og ned. I Tanzania hilser vi paa alle vi moeter, saa det ble x antall "jambo" (hei), "nzuri" (bra) og asante (takk) den dagen. Choma har omtrent 600 innbyggere. Vi ble innfoert i baade tradisjon og kultur, og fikk tilberedt tradisjonell lunsj. Etter fjellturen var vi paa det til det lokale soendagsmarkedet. Plutselig begynte det aa hoelje ned. Alle selgerne paa gaten pakket varene sine sammen i full fart. Kaos. Afrikanerne kunne ikke komme seg under tak fort nok, mens vi norske tuslet hjem med syklene paa slep og noet de foerste regndraapene i Afrika. Soendag kveld bar det tilbake til Dar - atter en gang paa humpete veier i full guffe og afrikansk musikk paa full guffe.

Operasjon

I dag fikk vi observere operasjon av en liten gutt. Han hadde brannskade paa hele venstre arm. Brannskader skjer ofte i Tanzania siden det er aapen ild flere steder. Brannskaden foerte til at huden ikke lenger var elastisk. Det var fleksjonskontraktur i albuen og i ringfingeren, og operasjonen skulle rette ut kontrakturene. Plastikkirurgen tok ut leddet til ringfingeren. Jeg har aldri sett under huden til et levende menneske foer - interessant og spennende, men ogsaa litt ekkelt! Vi fikk se paa hudtransplantasjon fra magen til haanden. Alt ble sydd igjen, og armen ble gipset. Selv om vi gaar glipp av den teorien som de fysioterapistudenene i Norge laerer, saa faar vi i alle fall vaere med paa forskjellig her nede! Om et par uker kommer gutten til fysioterapibehandling paa CCBRT, saa da kan vi trene opp armen hans! Operasjonen gikk svaert rolig for seg. Radioen stod til og med paa. Og kirurgene var veldig hyggelige. De trodde Anita og jeg var soestre (det tror alle, men vi ligner jo egentlig ikke i det hele tatt). I loepet av operasjonen gikk stroemmen to ganger. Da maatte kirurgen stoppe opp. Men ingen stresset av den grunn. At stroemmen gaar er helt vanlig her. Til naa har vi baade dusjet og laget mat uten lys...

Jobbfrustrasjon

De to siste dagene paa jobb har vaert litt frustrerende... Vi har faatt beskjed om aa moete presis klokken halv aatte, men det er absolutt ingenting som skjer foer tidligest aatte. Ofte starter vi ikke behandling av pasienter foer klokken ni. Dette er sloesing av tid som kunne blitt brukt til behandling av pasienter. Effektivitet har nok de faerreste hoert om i Afrika. Alt skjer i "African time". Jeg trodde det kom til aa bli travelt i praksis, men dagene gaar sakte fordi det er saa lite (vi faar lov til) aa gjoere. Siden vi ikke kan behandle pasienter paa egenhaand maa vi vente til fysioterapeutene vil starte behandlingen, og det kan ta sin tid. Ute sitter titalls moedre med deres barn, som venter paa behandling, mens fysioterapeutene tar seg lange pauser baade foer, i loepet av og etter jobb! Vi skal egentlig jobbe til klokken fire hver ettermiddag, men det er sjelden vi har pasienter etter klokken ett. Hvis det fortsetter paa denne maaten kommer vi ikke til aa faa nok erfaring i loepet av praksisperioden. Fareena (tanzaniansk/amerikansk fysioterapistudent), Anita og jeg hadde derfor tenkt aa sette i gang ulike prosjekter som tidsfordriv og forbedringspotensialer til fysioterapiavdelingen. Det viser seg derimot aa vaere vanskelig aa iverksette tiltak ettersom alt det administrative fungerer svaert daarlig. Fysioterapeutene er dessuten ikke villige til aa endre paa noe. Paa bare to uker har vi laert en del om hvordan "systemet" fungerer her. Alt virker saa fjernt fra det systemet vi har i Norge. Fysioterapeutene snakker over hodet til pasientene, og de snakker absolutt ikke om jobbrelaterte saker. Det er stikk i strid med det vi har laert. Vi proever vaart beste til aa rette oss inn etter de afrikanske "reglene", men det er definitivt stort forbedringspotensial paa mange omraader. I Tanzania er det vanlig at faren til et funksjonshemmet barn stikker av naar barnet blir foedt (fysioterapeutene paa CCBRT Hospital sier at saa mange som 90 % av fedrene, som ikke er gift med barnets mor, stikker av). Det er svaert sjelden menn bringer barn til behandling hos oss. Moedrene er dessuten ofte unge og har lite eller ingen utdannelse. De maa ta vare paa det funksjonshemmede barnet og har derfor ikke mulighet til aa jobbe. CCBRT har kontakt med donasjonsorganisasjoner slik at saerlig moedre i denne situasjonen kan bli "reddet". Heldigvis ser vi pasienter som faar god behandling og som sykehuset gjoer det de kan for at situasjonen for barnet og familien skal bli best mulig. Uten disse lyspunktene hadde jobbfrustrasjonen gaatt til hode paa meg.

Kigamboni Island, Bongoyo Island og Mbudja Island

Paa fredag var det duket for aarets nyttaarsfest paa Kipepeo Beach paa Kigamboni Island for de 300 ansatte ved CCBRT Hospital. Hverken Anita eller jeg hadde vaert paa afrikansk fest foer, og det var virkelig en opplevelse. Arrangementet foregikk paa Sunrise Beach Resort, like ved stranden. Vi ble tatt godt inn i varmen, bokstavelig talt. De ansatte er veldig hyggelige, og vi fikk mange nye bekjentskaper. Buffet og masse drikkekuponger. Saa var det duket for dans. Midt paa dagen. Like mange kvinner som menn danset. Baade amerikansk, afrikansk og europeisk musikk. Til og med de muslimske kvinnene med hijab slo seg loes. Saa var det duket konkurranser; "catch the chicken" var fredagens beste opplevelse. Konkurransen foregikk paa stranden, med to eller flere spillere konkurrerende mot hverandre med resten av de ansatte som tilskuere og heiagjenger. Konkurransen gaar enkelt og greit ut paa aa fange en hane fortest mulig. Morsomt! Og hvis du trodde sekkeloep er en norsk 17. mai-tradisjon tar du feil. Sekkeloep finnes i Afrika ogsaa! De som ville bade kunne gjoere det - MED klaerne paa vel og merke. Fotball er den stoerste sporten i Tanzania, det var derfor naturligvis ogsaa fotballkamp blant de ansatte. Tanzanianerne vet hvem Ole Gunnar Solskjaer, John Carew og John Arne Riise er. Imponerende. Jeg kan ikke nevne en eneste kjent fotballspiller i Tanzania... Dagens mission i dag, loerdag, var Bongoyo Island, som er en populaer oey syv kilometer nord for Dar es Salaam. Ved hjelp av Bibelen (Lonely Planet), diverse spoerrerunder og en kort tur med Tuk-Tuk, kom vi oss frem til Msasani Slipway, hvor "ferjen" til Bongoyo Island skulle gaa fra. Ferjen viste seg aa vaere en minibaat. Turen startet med en overlasset baat, motorproblemer og hoeye boelger. Det ble en ganske heftig tur over til Bongoyo, men det var verdt det da vi kom frem. Det lignet en oede oey, som i "Lost". Det er den fineste stranden jeg har vaert paa i hele mitt liv. Vi solte oss og badet i det krystallblaae indiske havet. Max solbrent. Vi kom i kontakt med to menn i 50-aarene, han ene fra Soer-Afrika og han andre fra Zanzibar. De hadde egen baat, og vi fikk sitte paa med dem inntil land igjen. Denne baatturen var enda heftigere. Vi ble klissvaate paa grunn av stor fart i store boelger. Men goey var det. De kjoerte oss til markeds- og restaurantomraadet etterpaa. Foelte vi ble behandlet som VIP. De spurte om vi ville bli med ut i baaten flere ganger. Anita og jeg var aller foerst ganske skeptiske til dette. Hvorfor vil to eldre menn ha oss to smaajenter med paa baattur? Men vi spurte om vi kunne ta med to andre jenter (hun ene er medisinstudent fra Australia og skal jobbe paa CCBRT i seks uker, hun andre er en svensk venninne av medisinstudenten). Soendag ble vi altsaa hentet utenfor hostellet og kjoert til Dar es Salaam Yatch Club. Kjoerte baaten til White Sand Beach Resort og fikk spandert den beste frokostbuffen ever! Dagen ble tilbragt paa stranden paa Mbudja Island, som ligger like nord for Bongoyo Island.

Dagliglivet

Maten i Tanzania kan jeg foreloepig ikke skryte av. Den tradisjonelle tilbehoerretten, Ugali, anbefales ikke med mindre du liker overkokt og smakloes potetstappe. Kantinen paa sykehusomraadet har et utvalg bestaaende av kake, pai eller pannekake til lunsj. Middagen, som vi kan bestille fra kantinen og faa levert paa hostellet, bestaar av ris og kylling, ris og kjoett eller ris og boenner. Billig, men ikke saerlig godt i og med at maten serveres kald. Variert kosthold er vanskelig her, men Anita og jeg har proevd lykken paa "Shoppers Plaza", et kjoepesenter hvor tilsynelatende bare den hvite befolkningen og turister gaar. Matutvalget er stoerre og bedre enn de smaa kioskene som finnes overalt, men varene er overpriset. Det er nok fordi varene er av ikke-afrikansk opprinnelse, og prisforskjellen blir derfor stor mellom europeisk og afrikansk mat. Frukt er billigst aa kjoepe paa markedene, og vi maa prute. Bananene er fulle av svarte flekker. Anita og min sin teori begrunner dette med at de fineste bananene blir sendt til kresne europeere, som ikke vil kjoepe frukt med mindre de er feilfrie. Det er absurd at det ikke gaar ann aa faa tak i fine bananer i Afrika! Men de smaker til gjengjeld veldig godt... Vi ble fortalt at det var kjoekken paa hostellet vi skulle bo paa innenfor sykehusomraadet. Dette tenkte vi var svaert lurt i og med at vi regnet med at vi kom til aa bli lei av ris og kylling (jeg kan skrive under paa at jeg er lei per dags dato), men "kjoekkenet" inneholder hverken stekeovn, gryter, tallerken, glass, kopper eller bestikk. Men hostellet kan skryte paa seg kjoeleskap og microboelgovn. Jeg har aldri vaert saa skeptisk til maten jeg spiser som det jeg har vaert og fortsatt er her i Tanzania. Vi har hoert nok av rykter, og det tok oss bare en uke foer foerste magetroebbel meldte seg etter aa ha inntatt lunsj paa restaurant. Jeg gleder meg til hjemmelaget, norsk mat! Dalla-dalla er transporten vi benytter oss ofte av her i Dar. Hver tur koster 1,5 NOK, og selv om vi enkelte ganger maa bytte dalla-dalla, er det billig aa komme seg hit og dit. Ulempen med dalla-dalla'en er at det ikke er air-condition, noe som gjoer at det blir svaert varmt naar man sitter i koe i rushtrafikken eller venter paa at innkasterne skal plukke opp flere passasjerer. Dalla-dalla'en er dessuten ofte overfull, saa du risikerer aa bli halvveis skvist mellom illeluktende og svettende passasjerer. Akkurat naar du tror at dalla-dalla'en er for full, roper innkasteren navnet paa bussruten for aa lokke til seg flere passasjerer. Jeg har hoert rykter om at de fleste trafikkuhell i Dar skjer fordi dalla-dalla'ene kappkjoerer for aa komme foerst til busstoppet og plukke opp passasjerer. Fritidsaktivitetene i Dar er noe annerledes enn i Bergen. Vi har allerede benyttet oss av de utallige strendene rundt omkring i byen opptil flere ganger. Enkelte dager gaar med til aa svinse rundt paa markedene etter mat som ser OK ut. Vi har ogsaa tatt oss flere joggeturer. Den foerste dagen fant vi en fin joggeloeype like ved her vi bor. Vi trener om ettermiddagen naar solen ikke er fullt saa sterk, men baade luftfuktigheten og den daarlige treningsformen etter juletider gjoer likevel joggeturen svaert hard. Jogging er nok ikke et altfor kjent fenomen i Tanzania, for vi faar nyskjerrige blikk og loepende barn etter oss. Vi ble stoppet ved porten til sykehusomraadet da vi skulle ut paa joggetur. De mente at vi ikke burde ha i-pod'ene med oss fordi vi kom til aa bli robbet.

CCBRT Hospital

Internettforbindelsen har vaert "down" i Dar es Salaam i flere dager, som vi nok bare maa venne oss til, og jeg har derfor ikke hatt mulighet til aa oppdatere bloggen. Jeg har faatt mange nye inntrykk bare i loepet av et par dager, og det er vanskelig aa fortelle om alt som har skjedd. Men her kommer i alle fall et lite utvalg; Soendag flyttet Anita og jeg til hostellet innenfor sykehusomraadet til CCBRT. Sykehuset er ikke aapent i helgene, og det var bare saa vidt vaktene ville slippe oss inn porten selv om vi hadde booket rom paa hostellet til sykehuset nettopp denne dagen. Det er 24 vakter paa jobb hver dag, saa vi foeler oss trygge sammenlignet med det kaoset som befinner seg utenfor porten. Vi kom oss altsaa innenfor omraadet - det ordner seg som regel for snille jenter. Naa har vi aldri problemer med aa komme oss hverken inn eller ut lenger, enten det er joggetur, restaurant eller oppdagelsesferd som staar paa programmet. Mandag var det offentlig fridag i Tanzania grunnet Zanzibar's frigjoering fra Oman (?). Paa Zanzibar pleide det aa vaere militaer parade, mens paa fastlandet var dagen som en vanlig soendag. For oss betydde det utsettelse av foerste praksisdag paa sykehuset. Vi benyttet anledningen til aa slikke sol paa White Beach og bade i det indiske hav. Tirsdag var det altsaa foerste dag i praksis. Jeg fikk nesten ikke sove natten foer fordi jeg var saa spent paa hvordan det kom til aa bli aa jobbe paa et sykehus i Afrika. Synet som ventet oss utenfor sykehuset om morgenen var et mylder av pasienter, "outpatients", som ventet paa aa bli undersoekt og faa behandling. Paa CCBRT Hospital er det to avdelinger; den ortopediske avdelingen og oeyeklinikken. Pasientene kommer fra alle deler av landet, ofte langveisfra og risikerer aa maatte vente i opptil syv til aatte timer foer de faar undersoekelse/behandling. Sykehusets aapningstid er fra 07.30 til 16.00, og det er i dette tidsrommet det er aapent for "outpatients". Sykehuset rommer ogsaa omtrent 200 "inpatients", de pasientene som er innlagt. CCBRT er et privatsykehus. Pasientene maa i utgangspunktet betale for behandlingen. Men det finnes ordninger for de som er saa fattige at de ikke klarer aa betale for hele eller deler av beloepet. De som er rike og kan betale for behandlingen sin blir ofte spurt om aa donere litt ekstra slik at de dekker kostnadene for de som ikke kan betale for seg. Dette prinsippet liker jeg!

Foerste dag fikk vi omvisning paa den ortopediske avdelingen. Vi skal jobbe paa fysioterapiavdelingen. Her er det fem fysioterapeuter, en assistent og en sekretaer. I tillegg til Anita og meg, er det ogsaa en annen fysioterapistudent. Hun gaar det syvende og siste aaret paa fysioterapi i Minnesota. Hun har indisk opprinnelse, men ble foedt og oppvokst i Tanzania, foer hun startet fysioterapiutdannelsen i USA. Hun er veldig flink og snakker dessuten litt swahili. Jeg er fornoeyd med veilederen vaar ogsaa. Det er ikke saa mange aar siden hun ble ferdigutdannet. Hun er koselig og veldig smart. Alle fysioterapeutene snakker engelsk. Heldigvis. Men ingen, eller svaert faa, pasienter snakker engelsk. Kommunikasjonsproblem kommer til aa bli den stoerste utfordringen her. Gramatikken vi laerte paa 22-timers-swahilikurset i Bergen i hoest kommer i alle fall ikke til nytte. 90 % av pasientene paa fysioterapiavdelingen er barn. Omtrent 90 % av barna har Cerebral Parese, CP. Andre vanlige diagnoser her er; hydrocephalus (vannhode), spina bifida (ryggmargsbrokk), hareskaar, Erbs Parese, klubbfot og droppfot. I gaar observerte vi fysioterapeutenes behandling. Hverken Anita eller jeg har behandlet barn foer, og vi foeler oss nok ekstra utrygge naar vi ikke forstaar spraaket eller vet hvilken type behandling som brukes i Tanzania. Men veilederen er svaert hjelpsom og forklarer oss alt vi ikke vet om diagnosene. Det er lite ressurser paa fysioterapiavdelingen; lite hjelpemidler og leker, og behandlingsbenkene er ikke tilpasningsdyktige til hoeyden. I dag har vi faatt vaert med paa litt behandling ogsaa - spennende! De afrikanske barna er fantastisk soete. Det er nesten saann at jeg vil adoptere en liten afrikaner med meg hjem... Et av de sterkeste inntrykkene jeg har hatt i loepet av de to dagene paa sykehuset var paa "ward round". Hver tirsdag ettermiddag og fredag formiddag gaar en flokk leger, sykepleiere og fysioterapeuter fra seng til seng blant inpatients for aa vurdere pasientens tilstand. Sengene staar tett i tett og det er ingen forheng som skiller mellom. Runden foregikk paa engelsk ettersom mange av de ansatte kommer fra andre land enn Tanzania, og etter min mening snakket de over hodet paa pasientene. Selv om pasienten ikke forstaar engelsk synes jeg det er uhoert at en slik diskusjon holdes foran pasienten med nistirrende blikk fra de andre sengeliggende. Jeg fikk se mange tilstander og diagnoser jeg aldri har sett i Norge, som for eksempel svaere vannhoder og ekstremt deformerte klubbfoetter. Det var saa mange inntrykk paa en gang at jeg var nesten paa graaten. En 13 aar gammel gutt hadde alvorlig infeksjon i en fot. Legene visste ikke om noen behandling og bestemte at gutten skulle amputere. De snakket paa engelsk, saa hverken gutten eller moren forstod det der og da. De oppfattet nok bare de alvorlige uttrykkene til legene. Lukten er annerledes. Alt er simpelt. Det er foerst i Afrika du ser hvor godt vi har det i Norge! Vi ble informert om at vi kan faa se paa operasjoner naar vi vil. I dag har vi sett gipsing og tilpasning av splinter til smaa barn med klubbfoetter. Vi faar dessuten vaere med paa out-reach. Det vil si at CCBRT reiser til utkantstroek og undersoeker/behandler pasienter som ikke har raad eller mulighet til aa komme til Dar es Salaam. Vi har dessuten blitt invitert til aarets fest for alle de ansatte paa CCBRT. Det skjer paa fredag, og arbeidsdagen varer kun til 12.00 grunnet dette arrangementet (!). Vi blir fraktet til oeyen Kigamboni, og der skal det vaere afrikansk dans og mye moro ifoelge fysioterapeutene. De ville veldig gjerne ha oss med. Jeg synes det er koselig at de er saa inkluderende!

Kipepeo Beach

Loerdag. Foerste fridag etter det som foeles som en uendelig lang forberedelsesuke. Ryktet har gaatt om at det er den foerste uken som foeles lengst, og det kan jeg skrive under paa. Men jeg har i alle fall overlevd en uke i Afrika. Inntrykket blir bedre og bedre for hver dag som gaar. I dag reiste de studentene som ikke skal vaere i Dar es Salaam, saa naa er vi aatte jenter igjen her; fire vernepleiere, to radiografer og to fysioterapeuter. Vi tok turen til Kipepeo Beach paa oeyen Kigamboni like utenfor Dar es Salaam. For aa komme seg dit maatte vi ta ferje i fem minutt (pris: 50 oere). Ferjeturen kan ikke akkurat sammenlignes med strekningen Mortavika/Rennesoey over Boknafjorden - jeg har ALDRI vaert paa en saa fullpakket ferje! Den stoerste byen har bare tre av de 40 millioner innbyggerne i Tanzania, men det er et folkemylder overalt i Dar es Salaam. Jeg ser de foerste solbrentmerkene - kanskje ikke saa rart ettersom januar er den varmeste maaneden i Tanzania (gjennomsnittstemperatur 31 varmegrader). Enkelte dager er luftfuktigheten saa hoey at til og med lokalbefolkningen kommenterer varmen. Kipepeo Beach kan forresten anbefales paa det sterkeste!

Kariakoo Market og White Beach

Paa dalla-dalla'en etter forberedelseskurset i gaar kom vi i kontakt med en hyggelig tanzanianer, som vi ofte gjoer paa lokalbussen. Dagens mission var aa oppleve "Kariakoo Market", tanzanias stoerste marked. Han ga oss mer enn gjerne flere nyttige tips for aa gaa paa markedet, som for eksempel at vi ikke skulle ta med noen verdisaker og at vi aldri skulle betale mer enn halvparten av det selgerne sa at varen kostet. Den hyggelige tanzanianeren gikk av paa en annen busstopp enn den han egentlig skulle bare for aa foelge oss hele veien til markedet. Han hadde hoeyere utdanning og var svaert stolt over aa guide nordmenn fordi Norge aarlig gir en viss pengesum til Tanzania. Han ville ikke ha betaling for guidingen. Det sjokkerer meg hvor hyggelige tanzanianerne er mot oss uten aa forvente noe tilbake. Der har nordmenn virkelig noe aa laere! Kariakoo Marked er det villeste jeg har opplevd. Vi var de eneste hvite jentene blant tusenvis av afrikanere. Alle hoiet og ropet, og vi fikk lange blikk etter oss fra lokalbefolkningen. De solge alt mellom himmel og jord paa bakken mens bilene suste forbi hordene av afrikanere. Fantastisk opplevelse! Gaarsdagens fangst; fruktkniv for 3000 shilling (15 NOK) og bananer (1,5 NOK pr. stk.). I dag besoekte vi CCBRT Hospital (Comprehensive Community Based Rehabilitation in Tanzania), hvor Anita og jeg skal bo og jobbe i tre maaneder. Senere paa dagen ble vi kjoert til "White Beach", en av de nordlige strendene i Dar es Salaam. Vi betalte 15 NOK for aa komme innpaa et lukserioest hotellomraade med restaurant, basseng og strand. Det var foerste dagen jeg noet strandlivet i Tanzania, og det er absolutt ikke aa forakte. Det var ogsaa foerste gang jeg badet i det indiske hav! Herlig!

Du vet du er i Tanzania naar...

...det er 31 varmegrader og 99 % luftfuktighet
...klaer maa dekke over knaer og all utringing boer unngaas
...du kan komme deg hvor som helst for 1,5 NOK paa lokalbussen, "dalla-dalla"
...smaagutter selger alt mellom himmel og jord midt i rushtrafikken
...du hoerer swahili hvor enn du gaar
...du har tusenvis av shilling i lommeboken
...lommeboken oppbevares i "secret pockets"
...lokalbefolkningen hilser paa deg fordi du har hvit hud
...kvinnene gaar kledd i fargerike drakter, "kangas"
...kvinnene spankulerer med et svaert lass paa hodet
...toalettpapiret er rosa
...toalettet bestaar av et hull i bakken
...kosten din inkluderer malariatabeletter og idoform
...du sover under myggnetting hver natt
...Mygga ikke er et ukjent fenomen
...du faar servert "ugali", smakloes tilbehoerrett med konsistens tilsvarende lik overkokt potetstappe, formet som en klump
...du risikerer aa vente i timesvis paa restauranter
...moetetid presis kl. 08.00 egentlig betyr ca. 10.00
...menn henger i gaten tilsynelatende uten aa ha noe aa ta seg til
...du blir tilbud om baattur til Zanzibar
...du maa passe paa at det er forsegling paa vannflaskene
...frukten smaker fantastisk
...Lonely Planet Tanzania er bibelen din
...du maa bruke oereplugger for aa faa sove om natten paa grunn av stoey fra air condition og vifte
...du ikke boer ferdes alene etter kl. 19.00
...naar antibac er din bestevenn
...kosmetikkprodukter inkluderer kremer for aa faa lysere hud
...skolepultene ser ut som om de er fra begynnelsen av 1900-tallet
...gatene er fulle av soeppel

Forberedelsesuke

Foersteinntrykket har begynt aa senke seg. I gaar startet forberedelseskurset paa University of Social Work. Her er det 2000 tanzanianske studenter som studerer. Studiedagen er ofte 12 timer lang! Vi er 20 norske studenter (fysioterapeuter, vernepleiere og radiografer) som skal ha praksis ulike steder i Tanzania. I gaar fikk vi beskjed om aa vaere klar paa hostellet kl. 08.00 tanzaniansk tid (tilsvarer kl. 06.00 norsk tid), men vi ble ikke hentet foer kl. 10.00. Naar vi kom til frem til der forberedelseskurset skulle vaere, maatte vi vente over en time til... Det er varmt i klasserommet. Viften fungerer ikke. Stolene og pultene er fra begynnelsen av 1900-tallet. Paa vei hjem ble vi fulgt av noen tanzanianske studenter. De laerte oss hvordan vi skulle komme oss fra A til AA med "Dalla Dalla", lokalbussen. Det koster 300 tanzanianske shilling, 1,5 NOK. Vi har faatt streng beskjed om aa holde paa alle verdisaker. Veiene er noksaa humpete, men vi faar i alle fall se oss rundt omkring. Og det er mange inntrykk! I dag kom vi oss fra hostellet til forberedelseskurset paa egenhaand. Moette presis kl. 09.00, og overraskende nok saa startet kurset presis. Har faatt en innfoering i hvordan det sosiale velferdssystemet fungerer i Tanzania og utbredningen av HIV/AIDS i Tanzania. Vi har ogsaa hatt "diskusjonsforum" med tanzanianske studenter.

Mitt første møte med Afrika

Etter 31 timer på reisefot ankom vi endelig til flyplassen i Dar es Salaam, en nokså simpel flyplass sammenlignet med Heathrow i London. Selv om det var kveld og "bare" 24 grader, var det kokvarmt i forhold til de syv minusgradene vi hadde hjemme i Norge før avreise. Reisen gikk som planlagt, og pass-, visum- og bagasjekontroll tok overraskende kort tid. Vi vekslet til tanzanianske shilling; 60 USD tilsvarer 75 000 TSH. Følte meg ganske rik! 1/4 av klærne mine var dynket i antibac, men jeg kan ikke klage i og med at alle pakkenelikkene kom til rette. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til hostellet, hvor vi skal bo i løpet av forberedelsesuken. Hostellet ligger i et shabby strøk, men standarden på rommene er godkjent. På hostelet bar det rett i dusjen med svært svake stråler, før vi la oss under myggnettingen på rommet. Som liten ønsket jeg meg alltid himmelseng, og nå har jeg jammen meg fått det også - det er faktisk ganske fint å ligge under myggnetting! I dag er det søndag og alle butikker er stengt. Frokosten ble inntatt på restaurant. Nå vet vi hva "African time" innebærer, og vi må nok bare belage oss på at ALT tar tid her; én times venting for et par simple smørbrød! Maten er det foreløpig så som så med her nede, og matlysten er ikke akkurat på topp i 30 varmegrader. Det er først nå det går opp for meg at vi ikke bare er her på en liten ferie...