Kilimanjaro

Dag 1: Om morgenen ble vi alle fire (Anita, Ingunn, Eirin og meg) hentet paa hotellet i Moshi og kjoert til Machame Gate (1200 moh). Nervoesiteten var paa topp og jeg hadde grugledet meg i flere dager etter aa ha hoert diverse hoeydesykehistorier. For aa vaere paa den "sikre" siden fikk vi tak i Diamox, hoeydesyketabeletter, paa apoteket. Tabelettene er noe omdiskutert siden de dekker over symptomene paa hoeydesyke, men vi tok en langt lavere dose enn det som ble anbefalt paa apoteket. Likevel merket vi bivirkningene av diamox; tissing dagen lang... Foerste dagen gikk vi til Machame camp (3000 moh), men med en oppakning paa kun 5 kg (!) var jo dette ingen problem. Teamet rundt oss bestod av 17 stk! Hver av oss hadde to baerere/porters. De baerte alt utstyret vi hadde faatt laant fra Kessy (alt fra skjerf og votter til liggeunderlag og sovepose). Saa var det assistentkokk, kokk, to assistentguider (med samme navn) og guiden vaar (Josef). Da vi begynte aa gaa fra Machame gate saa portvakten paa oss og sa watoto (= barn). Han synes tydeligvis at vi var veldig smaa (vi saa kanskje litt smaa ut uten sminke og ikledd 80-tallsklaer fra Kessy), men vi var nok noe under gjennomsnittet av de som klatret Kili (alderen var viktig aa skrive i loggboekene). Foerste dagen gikk vi fire timer gjennom regnskogen. Da vi kom til campen var alle telt satt opp (ukjent antall) og matlagingen var i full sving. Vi hadde eget spisetelt/oppholdstelt med fire stoler og ett bord med duk. Tenke seg til! Baererne baerte dette hele Kili-turen. Vi fikk jo ganske daarlig samvittighet - bord og stol er da absolutt ikke noedvendig paa telttur. Maten var fantastisk god. Tre retter til hvert maaltid! Dag 2: Vi gikk sakte sakte (pole pole) i fire timer til Shira camp (3840 moh). Det er ikke vanlig aa faa hoeydesyke paa kun 3840 moh, men vi "oevde" oss paa aa gaa seint til de neste dagene. Dag 3: Denne dagen gikk vi i seks timer, og turen ble kalt "akklimatiseringstur". Vi gikk fra Shira camp (3840 moh) opp til Lawa Towes (4600 moh) og ned igjen til Baranco camp (3940 moh). Om kvelden spilte vi kort med flere i teamet vaart (spiseteltet vaart var fullt). "Last card" (med ukjent antall regler) viste seg aa vaere en slager. Dag 4: Fortsettelse foelger.

Haydom Lutheran Hospital

Den siste dagen i Dar es Salaam, lørdag, ble tilbrakt ved bassengkanten på Golden Tulip, et luksushotell i Msasani-området. Luksushotellet viste seg å være en STOR kontrast til det Afrika vi skulle få oppleve de neste dagene. Søndag morgen stod vi grytidlig opp for å ta den ni timers lange bussturen til Arusha. Etter en heller kaotisk leting etter rett buss på holdeplassen (grunnet x antall menn som reklamerte/maste om hvilken buss som var best), fikk vi VIP-setene helt fremst! Bussen kjørte rolig (til å være i Tanzania). Siden vi satt på luksusbuss fikk vi naturligvis også tildelt kald brus (kald brus er ikke alltid tilgjengelig her ettersom tanzanianerne tror at de blir forkjølte av å drikke kaldt). I tissepausen gikk halvparten av passasjerene ut av bussen; guttene til én side av veien og jentene til den annen. Det eneste jeg har å sette fingeren på er filmvalget i løpet av turen; vi så på tanzanianske kjærlighetsfilmer på swahili med dårlig lydkvalitet i ni timer i strekk. Volumet var på full guffe og vi satt naturligvis rett under høytalerne, noe vi ikke fant ut før det var for sent og alle andre seter var tatt. I Arusha er klimaet annerledes enn i Dar; luftfuktigheten er lavere og temperaturen er kjøligere. Det er første gang jeg har vært kald i Afrika! Søndag morgen ventet vi på firehjulstrekkeren som skulle kjøre oss til Haydom, som ligger i nord-sentral-Tanzania. Vi fikk igjen VIP-setene, helt fremst med sjåføren. I baksetet satt 12 afrikanere på rekke og rad, altså 15 personer i én firehjulstrekker! Den humpete turen fra Arusha til Haydom tok seks timer. På veien fikk jeg se min første ekte giraff (utenfor dyrehagen). Utenfor sykehusporten til Haydom ble vi møtt av Ingrid og Irene, som har praksis på Haydom. Mandag ettermiddag var vi på det månedlige markedet på Haydom og der møtte jeg en jente fra folkehøyskolen min. Senere på kvelden, i matsalen til sykehuset, møtte jeg en av lærerne fra folkehøyskolen. Verden er liten! Men så viste det jo seg at Haydom var Norge nr. 2. Haydom Lutheran Hospital ble startet av en nordmann for tre generasjoner siden, og det er mange nordmenn som sender sitt misjonsarbeid hit eller besøker sykehuset. Jeg har ikke hørt så mye norsk rundt omkring meg siden jeg reiste fra Norge. Siden Anita og jeg bare hadde turistvisum fikk vi egentlig ikke lov av myndighetene til å jobbe på sykehuset, men vi fikk likevel være med på alt det som Ingrid og Irene gjorde. Hver morgen ble startet i Sala med andakt og sang, det meste på swahili. Så fikk vi være med på røntgenmøtet med alle legene. Sykehuset var stort, mye større enn jeg først trodde. Mine forventninger var ikke så høye ettersom Haydom tross alt ligger midt i bushen. Det var ganske spesielt å få være med på jobb på sykehuset, jeg fikk se utrolig mye som aldri kunne skjedd i Norge. Rundt omkring Haydom er fire hovedstammer, som alle har forskjellige måter å leve på. Én av stammene respekterte ikke at fingrer eller andre kroppsdeler ble amputeret som følge av slangebitt og infeksjon, da ville pasienten ikke få lov til å komme tilbake til stammen. Det var tradisjonell medisin ute og gikk, som ofte gjorde tilstanden eller sykdommen verre. Den ene dagen skulle vi få observere operasjon, men plutselig var tre av fire pasienter, som skulle opereres, borte vekk. De hadde enten stukket fra sykehuset eller nektet å la seg operere fordi det gikk imot stammens ønske. Vi har endelig fått være med på behandling av voksne. Noen av dem nektet fysioterapibehandling etter operasjon, men det virket som om de aller fleste likte at et par hvite småjenter fra Norge trente med dem. Én av ettermiddagene var vi innom Cultural Centre og fikk lære om de fire hovedstammene i Afrika. Veldig interessant! Én annen ettermiddag gikk vi rundt haugen på Haydom (jeg skjønte ikke det var en haug vi gikk rundt før vi var over halvveis av turen). Resten av ettermiddagene var vi innom skredderne (i flertall!). Ingrid og Irene hadde fått sydd seg mange flotte kjoler! Anita og jeg venter på tunika som skal bli ferdige. Så vi gjorde alt som var å gjøre i Haydom! Lørdag kveld spiste vi middag med de to tanzanianske fysioterapeutene som jobbet på Haydom. Koselig, vi ble godt tatt imot av dem og den siste kvelden holdt begge to tale for Anita og meg og takket oss for at vi hadde kommet og sa at vi var hjertelig velkomne tilbake (helst så snart som mulig). Stor forskjell fra den velkomsten, behandlingen og avskjeden vi fikk på CCBRT! Søndag morgen stod vi opp halv fem fordi vi hadde fått beskjed om å møte klokken fem. Avreise med firehjulstrekkeren var klokken halv seks. Da klokken slo halv seks var det fortsatt ingen firehjulstrekkere å se, African time, men slikt er vi jo begynt å bli vant med etter tre måneder i Afrika. På veien tilbake til Arusha fikk vi se en fantastisk flott soloppgang og en stor flokk zebra’er langs veien. I Arusha tok vi lokalbussen til Moshi. Turen tok svært kort tid ettersom sjåføren kjørte i et forrykende tempo. Jeg trodde det skulle bli mine siste minutter. At både Anita og jeg kom oss trygt frem i Moshi uten én eneste skramme er nesten ikke til å tro. Det er første og siste gangen jeg kjører med det busselskapet… Trygt fremme på bussholdeplassen i Moshi ble vi hentet og kjørt til hotellet av to flotte karer fra Kessy Brothers, selskapet jeg skal på Kili og safari med. I dag er planen å oppdatere seg på internettfronten i tillegg til å skaffe utstyr til Kili (vi får låne alt fra selskapet). Tirsdagen starter oppstigningen på Kilimanjaro, 5895 meter over havet. Fra hotellrommet kan jeg se toppen av Kili og det er ingenting jeg har mer lyst til enn å stå på det høyeste punktet. Jeg grugleder meg…

Arrogante?

Naa naermer det seg slutten paa oppholdet vaart i Dar. Det skjedde plutselig siden vi hadde troebbel med papirene, men jeg er egentlig litt glad for aa vaere ferdig paa jobb. I gaar hadde vi besoek av veilederen fra Norge, viste henne rundt paa sykehuset og hun tok bilde av oss sammen med pasientene. Vi trodde vi kom til aa komme i troebbel fordi vi ikke hadde nok arbeidsdager til aa faa godkjent praksisen, men det skulle ikke vaere noen problem sa hun. Hun har jobbet i Tanzania i syv aar og vet hvordan systemet virker her nede. Det meste av tiden hun var paa besoek maatte vi paa flere moeter med administrasjonen. De kom med masse klager paa oss. Sykehusdirektoeren sa til den norske veilederen vaar at vi var arrogante, at vi kom for sent til jobb, at vi gikk for tidlig fra jobb, at vi ringte inn rett foer og sa at vi ikke kom og at vi plutselig bare forsvant en uke. Ingenting av dette stemmer jo, og vi synes begge to at det er veldig synd at administrasjonen har faatt dette inntrykket av oss. Men vaar teori er at de er sure fordi vi ikke hadde alle papirene i orden foer vi kom hit, og har derfor skapt ekstra arbeid for dem, noe som tydleligvis er svaert daarlig likt i Tanzania. Heldigvis hadde vi stoette fra den norske veilederen, som trodde paa vaar side av saken. Men jeg har i alle fall laert en ting; ingenting er lett i Afrika! I dag skulle vi til Immigration Office for aa forlenge visumet. Vi hadde hoert rykter fra den norske ambassaden om at det kostet 400 dollar, men Immigration sa at det var gratis. De skrev forlengelse med kulepenn (!) i passet, stemplet et utydelig stempel og skrev under. Foerst klarte de aa skrive feil dato, saa vi maatte gjennom prosessen to ganger. Dette var farlig enkelt. Jeg tror vi faar troebbel naar vi skal inn og ut av Zanzibar neste gang og naar vi skal ut av landet. Men vi faar bare vente i spenning og se. Paa soendag reiser vi til Arusha. Paa mandag reiser vi mest sannsynlig til Ingrid og Irene paa Haydom. Vi soeker stoette hos dem naar vi ikke faar vaere paa sykehuset, og heldigvis virket de positive. Jeg gleder meg!

Siste nytt

I løpet av uken vi hadde i Morogoro fikk vi oppleve litt av hvert. Jeg var på jobb alle dager, bortsett fra én, da jeg var for trøtt på grunn av malaria. Det som var mest interessant på jobb var hjemmebesøkene. Da syklet vi rundt omkring i Morogoro og besøkte pasientene og familiene deres. På hjemmebesøkene behandlet vi ikke pasientene, men vi gikk dit for at de skulle ha noen å prate med. Sterke historier. En av mødrene ble forlatt av mannen fordi et av de fire barna var funksjonshemmet. Mannen stakk av og tok med seg de tre friske barna. Han kom på besøk tre ganger, da han hadde med seg såpe og litt småpenger til henne. Men han fant seg snart ny kone og brydde seg ikke om å forsørge den tidligere konen lenger. Så hun slet nok både økonomisk og psykisk. I tillegg til å jobbe startet vi også opptreningen til Kilimanjaro. Her er det tyngre å trene enn hjemme i Norge på grunn av varmen. Den ene dagen var Ingunn og jeg på sykkeltur, og det var en opplevelse i seg selv. Syklene hadde ikke gir og vi tråkket for full guffe for at sykkelturen skulle bli en treningstur. Trening er ikke et velkjent fenomen her. Afrikanerne så bare rart på oss da vi syklet forbi dem. De yngre guttene likte ikke at hvite jenter syklet forbi og begynte å kappe med oss opp bakkene. Enkelte ville at vi skulle stoppe og forklare hvor vi hadde tenkt oss. Folk hoiet fra den andre siden av veien. Alle hilste. Barna ropte muzungu, muzungu (hvit, hvit) og sprang etter syklene. Det er kanskje sånn Hollywoodstjernene har det med all oppmerksomheten. Det kommer til å bli rart å gå på Torgallmenningen når jeg kommer hjem. Der er det jo ingen som hilser med mindre jeg treffer på kjente. Lørdag ble vi invitert på lunsj til en av mødrene til en av pasientene på Amani Centre. Veilederen til Ingunn og Eirin var også med, og det var ganske greit fordi han kunne fortelle oss litt mer om de afrikanske skikkene på besøk. Vi så nesten ikke hun som hadde invitert oss i det hele tatt på besøket. Hun laget tradisjonell tranzaniansk mat ute. For henne var det visstnok status å ha besøk, spesielt av fire hvite jenter. Så hun ville at vi skulle bli der lengst mulig. Til lenger vi var på besøk, dess mer status fikk hun fordi det betydde at gjestene likte seg på besøk. Så da vi skulle gå ville hun følge oss gjennom nabolaget fordi hun ville vise naboene at hun hadde hatt besøk av oss. Hun virket veldig takknemmelig for at vi ville komme, så det hele var en litt annerledes opplevelse ettersom vi nesten ikke pratet med henne. Om kvelden var vi på Ze Pub og Ze Klub med fysioterapiveilederen til Ingunn og Eirin. Det var første gang vi var skikkelig ute på byen i Tanzania, og første gang vi var skikkelig lenge oppe, og det var faktisk veldig gøy. Vi fikk naturligvis en del oppmerksomhet siden vi nesten var de eneste hvite, men det begynner vi å bli vant til nå. Søndag skulle vi til Mbomero, som ligger en times busstur fra Morogoro. Busstasjonen er kaotisk med alle selgerne, og de fleste er helt ville når de ser hvite folk/penger. Lokalbussene går ikke før alle setene er fullt opp, så vi måtte vente ganske lenge. På veien til Mbomero fikk vi se mer av landsbygdene i Afrika, og livet her er svært annerledes fra storbyen. Det var stilt og rolig. Naturen var utrolig flott, masse fjell rundt omkring. Ingunn og Eirin har hatt praksis i Mbomero, og vi skulle besøke den gården de hadde jobbet på. På gården bodde det 15 ungdommer, som alle hadde en eller annen form for funksjonshemming. Det var fantastisk å se hvor glade alle ungdommene var. De jobbet på gården og det virket som om de fungerte veldig godt i hverdagen. Her fikk ungdommene utfolde seg og være til nytte. Vi fikk lunsj og omvisning på gården. En mellomstor gris kostet 30 000 Tsh (150 kroner). De spurte om vi ville kjøpe, men det er jo litt vanskelig å ta med seg på flyet hjem. Søndag kveld tok Anita og jeg bussen tilbake til Dar. Vi skulle egentlig ha fri på mandag fordi det var offentlig helligdag (muslimsk), men vi ble vekket om morgenen av at Fareena lurte på hvorfor vi ikke var på jobb. Det viste seg at myndighetene hadde byttet fridag til tirsdag og annonsert dette på nyhetene. Ikke følger vi med på nyhetene her nede og ikke forstår vi swahili, så vi visste naturligvis ikke at de hadde byttet fridag. Veilederen vår på CCBRT hadde heller ikke tatt seg bryet med å skrive en melding om byttingen, men vi kom oss da likevel på jobb. Vi hadde møte med administrasjonen fordi det viste seg at det var trøbbel med papirene igjen. Sykehuset var for trege med å søke om oppholdstillatelse for oss, så nå har de frasagt seg alt ansvaret. Vi får ikke lov til å jobbe like lenge som vi hadde tenkt. Studentvisumet vårt går ut på mandag. Etter det har vi ikke oppholdstillatelse, og risikerer å komme i fengsel hvis immigrasjonskontoret oppdager dette. Dommedagen er på fredag den 13., da vi skal prøve å forlenge visumet/skaffe turistvisum. Om ettermiddagen koblet vi bort fra alt stresset og tuslet rundt på Mwenge Marked, hvor Anita storhandlet suvenirer. Om kvelden var vi på en indisk restaurant, anbefalt av Fareena, så maten måtte jo bare være bra. Tirsdag var det altså offentlig helligdag, og vi hadde fri fra jobb. Planen var egentlig å ligge på et hotell og sole oss og svømme i bassenget, men vi våknet til skyet himmel og regn. Så da ble det oppdatering på Internet og sløving på kafé i stedet for. Det nærmer seg slutten på CCBRT siden vi ikke får jobbe der lenger, så det er mye som må i boks før den tid. Vi er fortsatt usikre på hva som skjer etter fredag. Jeg håper at det går greit med å skaffe turistvisum, at vi ikke kommer i fengsel og at vi ikke får trøbbel med å komme oss ut av landet.

Zanzibar 3 og Morogoro 2

Soendag for litt over en uke siden kom familien Skjold (minus Bjarte) til de varmere stroek i Afrika. Etter strenge formaninger om hva man boer gjoere/ikke gjoere, hvordan man boer kle seg/ikke kle seg og hvordan man hilser paa swahili, saa det ut til at ankomsten gikk smertefritt. Det var godt aa se de tre hvitbleke nordmennenene igjen! Den siste uken har jeg faatt proeve meg som guide, og trives godt i denne rollen. Familien, eller turistene som d for aa kalle seg selv, har opplevd litt av hvert baade i Dar es Salaam og paa Zanzibar. Etter ankomsten paa soendag viste jeg de rundt paa Msasani Slipway (se tidligere innlegg for mer informasjon). Mandag tok jeg fri fra jobb for aa guide turistene. Jeg synes ikke det var trygt aa slippe dem loes i kaotiske Dar paa deres foerste dag i Afrika. Vi tok dalla-dalla til sentrum, noe som tydeligvis ble godt likt av Mama (mamma) og Big Man (pappa). Mens jeg viste dem rundt omkring i sentrum, kom en mann bort til oss og begynte aa prate. Ikke at det er saa spesielt, alle kommer bort til muzungu'er og vil prate - men denne mannen var guide og han var tydeligvis ikke imponert over guidekunnskapene mine. Saa det endte opp med at han viste oss fiskemarkedet, som jeg faktisk ikke hadde sett, og kommanderte mamma og pappa til aa ta bilder. Vi betalte han halvparten av den summen han insisterte guidingen kostet, og pilte avgaarde til Kigamboni Island med lokalferjen. Vi laa paa Kipepeo Beach mellom regnbygene - perfekt timing! Guiden (meg) hadde egentlig en plan om aa dra til Mwenge Market etterpaa, men planen ble endret da mobilen min ble frastjelt paa dalla-dalla'en. Litt flaut at det skjer meg ettersom det er jeg som har mast paa hvor viktig det er aa passe paa verdisaker, men det er foerste ting som har blitt frastjelt - bare saann det er sagt... Om kvelden spiste vi paa den etiopiske restauranten Addis in Dar, og den ble overraskende godt likt av turistene. Tirsdag var jeg paa jobb, mens turistene tok dalla-dalla paa egenhaand til Mwenge Market. Oeyvind er en reser paa pruting og kjoepte mer ting og tang paa en dag enn det jeg har gjort i loepet av to maaneder. Etterpaa var vi paa Kariakoo Marked, Tanzania's stoerste marked, hvor vi oppdaget nye gater og smug. Onsdag viste jeg turistene rundt paa sykehuset. Tursitene hadde tatt med seg en hel bag med puslespill, kulepenner, ballonger, bamser og leker til aa gi til ungene. Takk! Siden tok vi taxi til ferjeplassen og kom oss avgaarde til Zanzibar. Jeg begynner naa aa bli godt kjent der ettersom det var min tredje gang, og det var ingen problem aa finne frem til matbodene ved havnen. Godt likt av turistene, og ikke uten grunn - maten og stemningen er fantastisk! Torsdag tuslet vi rundt i Stonetown's trange smug, var paa Dharajani Marked og spiste paa Stowntown cafe (jeg er stamkunde naar jeg er i Stowntown). Om ettermiddagen tok vi taxi til Kendwa Rocks. Der tok vi et varmt bad mens solen gikk ned. Fredag sloevet vi paa stranden. Loerdag var vi paa snorkletur. Kjoerte med en motorbaat/seilbaat. 16 turister og fem i mannskap, deriblant kokken, som laget veldig god tunfisk til lunsj! Snorklingen var naturligvis ogsaa bra! Saa bar det tilbake igjen til Dar. Jeg maatte si ha det til turistene i loepet av kvelden. De skulle videre paa safari, mens jeg skulle til Morogoro. Men det har vaert goey med besoek, og de har klart seg overraskende bra i Afrika. Swahilikunnskapen er det heller ingenting aa klage paa. Takk for besoeket! Naa er jeg altsaa i Morogoro. Har praksis paa Amani Centre, hvor Ingunn og Eirin (fysiostudenter i klassen) har praksis. Amani Centre er et senter for funksjonshemmende barn. Vi faar se litt andre ting enn det vi gjoer paa CCBRT. Her er det faerre ressurser og vi kommer tettere innpaa pasientene og deres omgivelser naar vi er paa hjemmebesoek. Det er interessant aa laere og se, men det er ogsaa toeft til tider. Ellers har jeg malaria. Testet meg i gaar etter aa ha vaert troett i en og en halv dag. Ingunn hadde malaria i sist uke og hadde de samme symptomene, saa det var hun som sa jeg maatte teste. De tok blodproeve, jeg maatte vente i en halvtime og saa kom resultatet om at malariatesten var positiv. Men jeg fungerer ganske greit, er bare litt troett. Svoemte f.eks. 1000 m etter at jeg fikk vite positiv test i gaar. Trener opp til Kilimanjaro.

Zanzibar 2

Fredag etter jobb var planen til Anita og meg aa pile til sentrum i Dar for aa rekke siste ferje til Zanzibar. Paa ferjeleiet er det alltid et kaos av afrikanere som vil selge ferjebillett, men denne gangen viste det seg at ferjen var full. Stor paagang av turister paa grunn av musikkfestivalen i Stonetown; "Sauti za Busara", "Sound of Wisdom". Men vi soerget ikke av den grunn. Vi spiste is og drakk smoothie paa "Moevenpick Hotel", det fineste hotellet i Dar es Salaam (?). Overveldende! Der var det varmt vann i vasken. Saa var vi innom stamplassen vaar; "Pronto's Pizza", har blitt gode venner med sjefen og servitoerene og faar derfor VIP-service. Klokken 06.00 loerdag morgen tok vi igjen turen til ferjeplassen, denne gangen med stoerre hell. Saa da ble det Zanzibar likevel. Vi hadde ikke vaert der i fem minutt engang foer regnet plasket ned, men heldigvis tok det ikke lang tid foer vi fikk sol igjen. Vi drakk verdens beste krydderkaffe paa Stonetown cafe. Saa gikk vi rundt i Stonetown's trange gater paa souvenirshopping. Butikkene er stappfulle, og da mener jeg STAPPFULLE av afrikanske ting og tang. Vil ta alt med meg hjem, men bagasjebegrensningene paa hjemturen setter jo en stopper for det. Vi var paa musikkfestivalen paa "The Old Fort". Afrikansk hip-hop er faktisk ganske kult! God stemning! Vi kjoepte Zanzibar-pizza og Zanzibar-pannekaker fra bodene ved stranden om kvelden. Fantastisk godt, og BILLIG! Om kvelden reiste vi til Kendwa, som ligger en times taxitur nord for Stonetown. Vi hadde bestilt overnatting paa et av hotellomraadene like ved stranden. Der moette vi de seks norske vernepleierne. Paa stranden var det liv og roere! Goey! Soendag morgen vaaknet vi til oes, poes, regn. Men etter en stund tittet solen frem og det var varmt og fint hele dagen. Strendene er minst like fine som paa postkortet. Vi noet livet i hengekoeyene og spilte beach volley. Hadde ikke vaert paa stranden paa nesten en maaned, saa litt sol paa kroppen var saart etterlengtet. Om kvelden reiste vi tilbake til Stonetown for aa ta nattferjen tilbake til Dar. Vi var de eneste muzungu'ene og fikk derfor litt ekstra oppmerksomhet. Det er en opplevelse aa reise med offentlig transport i Afrika - du kommer alltid i kontakt med folk - enten du vil eller ei! Vi spilte kort med et nettballag (blanding av ti paa rad og basketball) fra Zambia. De hadde vunnet turneringen i Stonetown, og var derfor i meget godt humoer! Saa var vi i Dar klokken halv syv om morgenen. Anita, Ingunn og Eirin reiste videre for aa dra paa safari i nord, mens jeg tok dalla-dalla alene for foerste gang. Er ganske stolt! Presset meg inn blant alle afrikanerne. Klarte aa skifte dalla-dalla paa rett sted og hoppe av akkurat der jeg skulle. Aa reise med lokalbussen alene hoeres kanskje ikke saa stort ut, men dalla-dalla er ikke akkurat det samme som lokalbussen i Norge! Saa var det tilbake til jobb, uten saerlig mye soevn. Men jeg kan leve lenge paa den energien jeg fikk paa Zanzibar!!!

Bagamoyo

Loerdag formiddag reiste vi (fire vernepleiere og to fysioterapeuter) til Bagamoyo; litt over en times humpete dalla-dalla-tur nord for Dar es Salaam. Bagamoyo er kjent for sin historie fra slavetiden. Vi bestilte en tre timers sykkeltur (som egentlig var naermere fem timer) med guide. Guidingen var vel saa som saa, men sykkelturen, paa skranglete sykler uten bremser, var fantastisk flott. Vi sov i banda, eller bungalow om du vil, like ved stranden. Ved frokost neste dag fikk vi hoere at flere av de andre jentene hadde hatt besoek av rotter i loepet av natten. Heldigvis hadde ikke Anita og jeg mat innenfor vaar banda... Soendag var det overskyet, saa den planlagte solingen paa stranden gikk i vasken. Vi tok derfor turen tilbake til Dar og spiste paa en italiensk restaurant. Den italienske sjefen paa restauranten prutet ned taxi for oss da vi skulle hjem, slik service setter vi pris paa. Tanzanianerne vet aa sette blodpriser til muzungus (hvite)...

Zanzibar 1

Paa jobb paa fredag sa administrasjonen paa CCBRT at vi ikke lenger hadde mulighet til aa jobbe paa sykehuset med kun studentvisum. Hvis immigrasjonskontoret oppdaget dette ville vi bli fengslet. Vi fikk ogsaa beskjed om at hvis vi reiste til Zanzibar ville vi ikke komme oss inn til Dar es Salaam igjen. De europeiske legene og den norske ambassaden ga oss likevel klarsignal til aa reise til Zanzibar, som Chesna, Anita og jeg hadde planlagt, og de sa at immigrasjonskontoret bare er ute etter aa lure oss. Hvis "systemet" kan kalles et system saa er det i alle fall overkjoert av korrupsjon. Vi kjoerte til havnen i hui og hast for aa rekke ferjen til Zanzibar. Vi var i Stonetown hele helgen. Det er ikke her de aller flotteste strendene ligger, men vi fikk likevel mulighet til aa bade og sole oss. Vi var paa "spice tour" (Zanzibar er kjent for sine krydder), smakte krydderkaffe (min beste saa langt), prutet paa swahili paa markedet og vandret rundt i Stowntown's trange gater. Vi noet helgen uten aa tenke paa papirproblemene paa sykehuset. Jeg gleder meg til aa komme tilbake til Zanzibar!

Et lite stykke India

Mandag ettermiddag/kveld ble vi invitert hjem til foreldrene til Fareena, indisk/tanzaniansk/amerikansk fysioterapistudent. Foreldrene hennes ble foedt og vokste opp i Tanzania, men begge er av indisk opprinnelse og lever fortsatt etter indisk kultur og tradisjon. Vi ble servert nydelig indisk mat. Moren oppdaget nok at baade Anita og jeg likte maten godt fordi til lunsj dagen etterpaa hadde hun sendt med rester til oss. Hele familien til Fareena er gjestfrie og hyggelige. Vi har hatt litt problemer med hostelet vi bor paa innenfor sykehusomraadet. Overnattingen er dyr og det har dessuten ikke vaert skikkelig kjoekkenutstyr. Men Fareena's mor kontaktet en venninne, Zoe, som bor 10 minutter fra CCBRT Hospital, og vi har naa flyttet til uthuset hennes. Zoe er ogsaa av indisk opprinnelse. Hun har tidligere vaert baade jordmor og helsesoester, men driver naa sin egen butikk med egenproduserte malerier. Huset hennes er stilfullt og har asiatisk design. Vi bor i uthuset hennes, og der har hun laget det koselig for oss. Uthuset er 60 kvadratmeter og inkluderer baade soverom, bad, stue og kjoekken i ett rom. Hun har til og med ordnet med tv, malerier og blomster. Og det beste av alt er at vi betaler bare halvparten av det vi gjorde paa hostelet, selv om hostelrommet var 10 ganger saa lite. Zoe har egen portvakt doegnet rundt. I gaar fant vi en mus paa badet, og portvakten tok knekken paa den for oss. Saa vi foeler oss trygge. I dag etter jobb skal vi vaere med Fareena paa bassengtrening for overvektige kvinner. Fareena jobber som frivillig der, og hun sa vi kunne bli med paa treningen og kanskje komme med noen forslag til forbedringer. Etterpaa er vi blitt invitert paa indisk bryllupsforberedelse. Selve bryllupet er ikke foer loerdag, men i India feirer de i fire dager. Fareena kjenner ikke bruden, men moren til Fareena kjenner moren til bruden, og det var Fareena's mor som sa at vi maatte bli med. Det er "hena-fest" for jenter/kvinner. Hena er roede moenster paa hendene. Jeg gleder meg! Vi skal ogsaa faa servert indisk mat. Det tok oss ikke lang tid aa takke ja til invitasjonen akkurat! Et av mine neste reisemaal er definitivt India.

Morogoro

Etter jobb paa fredag tok Chesna (australsk medisinstudent), Anita og jeg dalla-dalla'en til busstasjonen i Dar - den lengste dalla-dalla-turen vi har hatt saa langt. Derfra tok vi den lokale bussen til Morogoro, som ligger tre timer vest for Dar. Bussturen kostet 6000 shilling/30 kroner! Jeg tror neppe bussjaafoerene har hoert om fartsgrenser her i Tanzania fordi bussen kjoerte i en forrykende fart paa humpete veier med afrikansk musikk paa full guffe. I Morogoro besoekte vi Ingunn og Eirin, to andre norske fysioterapistudenter fra HiB. De bodde hos en familie i et murhus uten innlagt vann. Vertsmoren var veldig hyggelig, og vi fikk baade frokost, lunsj og middag der. Morogoro har omtrent 300 000 innbyggere, og er mye roligere enn det kaoset vi er vant til i Dar. Vi syklet rundt i byen og fikk omvisning paa Amani Center, hvor Ingunn og Eirin har praksis. I Morogoro er det bare menn som sykler, saa vi fikk nok noen rare blikk paa oss. Barna ropte "musungu", som betyr "hviting" etter oss overalt. Fem hvite jenter syklende paa rekke og rad er ikke et dagligdags syn. Vi var ogsaa paa besoek hos familien til en pasient paa Amani Center. De var svaert fattige og bodde i jordhytter uten elektrisitet eller innlagt vann. Ettersom ingen av dem forstod engelsk og vaart swahiliordforraad er ganske lite, trodde jeg at det kom til aa bli en stor utfordring aa kommunisere med dem. Men det gikk over all forventning. Alle naboene stroemmet nemlig til siden familien hadde besoek av musungu, og noen av dem kunne ogsaa snakke litt engelsk. Vi ble servert tradisjonell tanzaniansk mat; ugali med fisk og groennsaker. Maten ble tilberedt paa en liten grill paa bakken og vi fikk ogsaa lov til aa proeve aa skjaere ukjente groennsaker og roere i ugalien. De lo av oss naar vi sa at vi ikke hadde ugali i Norge. Vi satt paa bakken og spiste med hendene, og det smakte fantastisk godt - mye bedre enn ugali servert paa restaurant! Paa soendag var vi paa guidet tur til landsbyen Choma, som ligger 1500 meter over havet. Vi startet fjellturen tidlig om morgenen, og vi fikk endelig se mer av det afrikanske landskapet. Vi passerte mange lokale paa veien opp og ned. I Tanzania hilser vi paa alle vi moeter, saa det ble x antall "jambo" (hei), "nzuri" (bra) og asante (takk) den dagen. Choma har omtrent 600 innbyggere. Vi ble innfoert i baade tradisjon og kultur, og fikk tilberedt tradisjonell lunsj. Etter fjellturen var vi paa det til det lokale soendagsmarkedet. Plutselig begynte det aa hoelje ned. Alle selgerne paa gaten pakket varene sine sammen i full fart. Kaos. Afrikanerne kunne ikke komme seg under tak fort nok, mens vi norske tuslet hjem med syklene paa slep og noet de foerste regndraapene i Afrika. Soendag kveld bar det tilbake til Dar - atter en gang paa humpete veier i full guffe og afrikansk musikk paa full guffe.

Operasjon

I dag fikk vi observere operasjon av en liten gutt. Han hadde brannskade paa hele venstre arm. Brannskader skjer ofte i Tanzania siden det er aapen ild flere steder. Brannskaden foerte til at huden ikke lenger var elastisk. Det var fleksjonskontraktur i albuen og i ringfingeren, og operasjonen skulle rette ut kontrakturene. Plastikkirurgen tok ut leddet til ringfingeren. Jeg har aldri sett under huden til et levende menneske foer - interessant og spennende, men ogsaa litt ekkelt! Vi fikk se paa hudtransplantasjon fra magen til haanden. Alt ble sydd igjen, og armen ble gipset. Selv om vi gaar glipp av den teorien som de fysioterapistudenene i Norge laerer, saa faar vi i alle fall vaere med paa forskjellig her nede! Om et par uker kommer gutten til fysioterapibehandling paa CCBRT, saa da kan vi trene opp armen hans! Operasjonen gikk svaert rolig for seg. Radioen stod til og med paa. Og kirurgene var veldig hyggelige. De trodde Anita og jeg var soestre (det tror alle, men vi ligner jo egentlig ikke i det hele tatt). I loepet av operasjonen gikk stroemmen to ganger. Da maatte kirurgen stoppe opp. Men ingen stresset av den grunn. At stroemmen gaar er helt vanlig her. Til naa har vi baade dusjet og laget mat uten lys...

Jobbfrustrasjon

De to siste dagene paa jobb har vaert litt frustrerende... Vi har faatt beskjed om aa moete presis klokken halv aatte, men det er absolutt ingenting som skjer foer tidligest aatte. Ofte starter vi ikke behandling av pasienter foer klokken ni. Dette er sloesing av tid som kunne blitt brukt til behandling av pasienter. Effektivitet har nok de faerreste hoert om i Afrika. Alt skjer i "African time". Jeg trodde det kom til aa bli travelt i praksis, men dagene gaar sakte fordi det er saa lite (vi faar lov til) aa gjoere. Siden vi ikke kan behandle pasienter paa egenhaand maa vi vente til fysioterapeutene vil starte behandlingen, og det kan ta sin tid. Ute sitter titalls moedre med deres barn, som venter paa behandling, mens fysioterapeutene tar seg lange pauser baade foer, i loepet av og etter jobb! Vi skal egentlig jobbe til klokken fire hver ettermiddag, men det er sjelden vi har pasienter etter klokken ett. Hvis det fortsetter paa denne maaten kommer vi ikke til aa faa nok erfaring i loepet av praksisperioden. Fareena (tanzaniansk/amerikansk fysioterapistudent), Anita og jeg hadde derfor tenkt aa sette i gang ulike prosjekter som tidsfordriv og forbedringspotensialer til fysioterapiavdelingen. Det viser seg derimot aa vaere vanskelig aa iverksette tiltak ettersom alt det administrative fungerer svaert daarlig. Fysioterapeutene er dessuten ikke villige til aa endre paa noe. Paa bare to uker har vi laert en del om hvordan "systemet" fungerer her. Alt virker saa fjernt fra det systemet vi har i Norge. Fysioterapeutene snakker over hodet til pasientene, og de snakker absolutt ikke om jobbrelaterte saker. Det er stikk i strid med det vi har laert. Vi proever vaart beste til aa rette oss inn etter de afrikanske "reglene", men det er definitivt stort forbedringspotensial paa mange omraader. I Tanzania er det vanlig at faren til et funksjonshemmet barn stikker av naar barnet blir foedt (fysioterapeutene paa CCBRT Hospital sier at saa mange som 90 % av fedrene, som ikke er gift med barnets mor, stikker av). Det er svaert sjelden menn bringer barn til behandling hos oss. Moedrene er dessuten ofte unge og har lite eller ingen utdannelse. De maa ta vare paa det funksjonshemmede barnet og har derfor ikke mulighet til aa jobbe. CCBRT har kontakt med donasjonsorganisasjoner slik at saerlig moedre i denne situasjonen kan bli "reddet". Heldigvis ser vi pasienter som faar god behandling og som sykehuset gjoer det de kan for at situasjonen for barnet og familien skal bli best mulig. Uten disse lyspunktene hadde jobbfrustrasjonen gaatt til hode paa meg.

Kigamboni Island, Bongoyo Island og Mbudja Island

Paa fredag var det duket for aarets nyttaarsfest paa Kipepeo Beach paa Kigamboni Island for de 300 ansatte ved CCBRT Hospital. Hverken Anita eller jeg hadde vaert paa afrikansk fest foer, og det var virkelig en opplevelse. Arrangementet foregikk paa Sunrise Beach Resort, like ved stranden. Vi ble tatt godt inn i varmen, bokstavelig talt. De ansatte er veldig hyggelige, og vi fikk mange nye bekjentskaper. Buffet og masse drikkekuponger. Saa var det duket for dans. Midt paa dagen. Like mange kvinner som menn danset. Baade amerikansk, afrikansk og europeisk musikk. Til og med de muslimske kvinnene med hijab slo seg loes. Saa var det duket konkurranser; "catch the chicken" var fredagens beste opplevelse. Konkurransen foregikk paa stranden, med to eller flere spillere konkurrerende mot hverandre med resten av de ansatte som tilskuere og heiagjenger. Konkurransen gaar enkelt og greit ut paa aa fange en hane fortest mulig. Morsomt! Og hvis du trodde sekkeloep er en norsk 17. mai-tradisjon tar du feil. Sekkeloep finnes i Afrika ogsaa! De som ville bade kunne gjoere det - MED klaerne paa vel og merke. Fotball er den stoerste sporten i Tanzania, det var derfor naturligvis ogsaa fotballkamp blant de ansatte. Tanzanianerne vet hvem Ole Gunnar Solskjaer, John Carew og John Arne Riise er. Imponerende. Jeg kan ikke nevne en eneste kjent fotballspiller i Tanzania... Dagens mission i dag, loerdag, var Bongoyo Island, som er en populaer oey syv kilometer nord for Dar es Salaam. Ved hjelp av Bibelen (Lonely Planet), diverse spoerrerunder og en kort tur med Tuk-Tuk, kom vi oss frem til Msasani Slipway, hvor "ferjen" til Bongoyo Island skulle gaa fra. Ferjen viste seg aa vaere en minibaat. Turen startet med en overlasset baat, motorproblemer og hoeye boelger. Det ble en ganske heftig tur over til Bongoyo, men det var verdt det da vi kom frem. Det lignet en oede oey, som i "Lost". Det er den fineste stranden jeg har vaert paa i hele mitt liv. Vi solte oss og badet i det krystallblaae indiske havet. Max solbrent. Vi kom i kontakt med to menn i 50-aarene, han ene fra Soer-Afrika og han andre fra Zanzibar. De hadde egen baat, og vi fikk sitte paa med dem inntil land igjen. Denne baatturen var enda heftigere. Vi ble klissvaate paa grunn av stor fart i store boelger. Men goey var det. De kjoerte oss til markeds- og restaurantomraadet etterpaa. Foelte vi ble behandlet som VIP. De spurte om vi ville bli med ut i baaten flere ganger. Anita og jeg var aller foerst ganske skeptiske til dette. Hvorfor vil to eldre menn ha oss to smaajenter med paa baattur? Men vi spurte om vi kunne ta med to andre jenter (hun ene er medisinstudent fra Australia og skal jobbe paa CCBRT i seks uker, hun andre er en svensk venninne av medisinstudenten). Soendag ble vi altsaa hentet utenfor hostellet og kjoert til Dar es Salaam Yatch Club. Kjoerte baaten til White Sand Beach Resort og fikk spandert den beste frokostbuffen ever! Dagen ble tilbragt paa stranden paa Mbudja Island, som ligger like nord for Bongoyo Island.

Dagliglivet

Maten i Tanzania kan jeg foreloepig ikke skryte av. Den tradisjonelle tilbehoerretten, Ugali, anbefales ikke med mindre du liker overkokt og smakloes potetstappe. Kantinen paa sykehusomraadet har et utvalg bestaaende av kake, pai eller pannekake til lunsj. Middagen, som vi kan bestille fra kantinen og faa levert paa hostellet, bestaar av ris og kylling, ris og kjoett eller ris og boenner. Billig, men ikke saerlig godt i og med at maten serveres kald. Variert kosthold er vanskelig her, men Anita og jeg har proevd lykken paa "Shoppers Plaza", et kjoepesenter hvor tilsynelatende bare den hvite befolkningen og turister gaar. Matutvalget er stoerre og bedre enn de smaa kioskene som finnes overalt, men varene er overpriset. Det er nok fordi varene er av ikke-afrikansk opprinnelse, og prisforskjellen blir derfor stor mellom europeisk og afrikansk mat. Frukt er billigst aa kjoepe paa markedene, og vi maa prute. Bananene er fulle av svarte flekker. Anita og min sin teori begrunner dette med at de fineste bananene blir sendt til kresne europeere, som ikke vil kjoepe frukt med mindre de er feilfrie. Det er absurd at det ikke gaar ann aa faa tak i fine bananer i Afrika! Men de smaker til gjengjeld veldig godt... Vi ble fortalt at det var kjoekken paa hostellet vi skulle bo paa innenfor sykehusomraadet. Dette tenkte vi var svaert lurt i og med at vi regnet med at vi kom til aa bli lei av ris og kylling (jeg kan skrive under paa at jeg er lei per dags dato), men "kjoekkenet" inneholder hverken stekeovn, gryter, tallerken, glass, kopper eller bestikk. Men hostellet kan skryte paa seg kjoeleskap og microboelgovn. Jeg har aldri vaert saa skeptisk til maten jeg spiser som det jeg har vaert og fortsatt er her i Tanzania. Vi har hoert nok av rykter, og det tok oss bare en uke foer foerste magetroebbel meldte seg etter aa ha inntatt lunsj paa restaurant. Jeg gleder meg til hjemmelaget, norsk mat! Dalla-dalla er transporten vi benytter oss ofte av her i Dar. Hver tur koster 1,5 NOK, og selv om vi enkelte ganger maa bytte dalla-dalla, er det billig aa komme seg hit og dit. Ulempen med dalla-dalla'en er at det ikke er air-condition, noe som gjoer at det blir svaert varmt naar man sitter i koe i rushtrafikken eller venter paa at innkasterne skal plukke opp flere passasjerer. Dalla-dalla'en er dessuten ofte overfull, saa du risikerer aa bli halvveis skvist mellom illeluktende og svettende passasjerer. Akkurat naar du tror at dalla-dalla'en er for full, roper innkasteren navnet paa bussruten for aa lokke til seg flere passasjerer. Jeg har hoert rykter om at de fleste trafikkuhell i Dar skjer fordi dalla-dalla'ene kappkjoerer for aa komme foerst til busstoppet og plukke opp passasjerer. Fritidsaktivitetene i Dar er noe annerledes enn i Bergen. Vi har allerede benyttet oss av de utallige strendene rundt omkring i byen opptil flere ganger. Enkelte dager gaar med til aa svinse rundt paa markedene etter mat som ser OK ut. Vi har ogsaa tatt oss flere joggeturer. Den foerste dagen fant vi en fin joggeloeype like ved her vi bor. Vi trener om ettermiddagen naar solen ikke er fullt saa sterk, men baade luftfuktigheten og den daarlige treningsformen etter juletider gjoer likevel joggeturen svaert hard. Jogging er nok ikke et altfor kjent fenomen i Tanzania, for vi faar nyskjerrige blikk og loepende barn etter oss. Vi ble stoppet ved porten til sykehusomraadet da vi skulle ut paa joggetur. De mente at vi ikke burde ha i-pod'ene med oss fordi vi kom til aa bli robbet.

CCBRT Hospital

Internettforbindelsen har vaert "down" i Dar es Salaam i flere dager, som vi nok bare maa venne oss til, og jeg har derfor ikke hatt mulighet til aa oppdatere bloggen. Jeg har faatt mange nye inntrykk bare i loepet av et par dager, og det er vanskelig aa fortelle om alt som har skjedd. Men her kommer i alle fall et lite utvalg; Soendag flyttet Anita og jeg til hostellet innenfor sykehusomraadet til CCBRT. Sykehuset er ikke aapent i helgene, og det var bare saa vidt vaktene ville slippe oss inn porten selv om vi hadde booket rom paa hostellet til sykehuset nettopp denne dagen. Det er 24 vakter paa jobb hver dag, saa vi foeler oss trygge sammenlignet med det kaoset som befinner seg utenfor porten. Vi kom oss altsaa innenfor omraadet - det ordner seg som regel for snille jenter. Naa har vi aldri problemer med aa komme oss hverken inn eller ut lenger, enten det er joggetur, restaurant eller oppdagelsesferd som staar paa programmet. Mandag var det offentlig fridag i Tanzania grunnet Zanzibar's frigjoering fra Oman (?). Paa Zanzibar pleide det aa vaere militaer parade, mens paa fastlandet var dagen som en vanlig soendag. For oss betydde det utsettelse av foerste praksisdag paa sykehuset. Vi benyttet anledningen til aa slikke sol paa White Beach og bade i det indiske hav. Tirsdag var det altsaa foerste dag i praksis. Jeg fikk nesten ikke sove natten foer fordi jeg var saa spent paa hvordan det kom til aa bli aa jobbe paa et sykehus i Afrika. Synet som ventet oss utenfor sykehuset om morgenen var et mylder av pasienter, "outpatients", som ventet paa aa bli undersoekt og faa behandling. Paa CCBRT Hospital er det to avdelinger; den ortopediske avdelingen og oeyeklinikken. Pasientene kommer fra alle deler av landet, ofte langveisfra og risikerer aa maatte vente i opptil syv til aatte timer foer de faar undersoekelse/behandling. Sykehusets aapningstid er fra 07.30 til 16.00, og det er i dette tidsrommet det er aapent for "outpatients". Sykehuset rommer ogsaa omtrent 200 "inpatients", de pasientene som er innlagt. CCBRT er et privatsykehus. Pasientene maa i utgangspunktet betale for behandlingen. Men det finnes ordninger for de som er saa fattige at de ikke klarer aa betale for hele eller deler av beloepet. De som er rike og kan betale for behandlingen sin blir ofte spurt om aa donere litt ekstra slik at de dekker kostnadene for de som ikke kan betale for seg. Dette prinsippet liker jeg!

Foerste dag fikk vi omvisning paa den ortopediske avdelingen. Vi skal jobbe paa fysioterapiavdelingen. Her er det fem fysioterapeuter, en assistent og en sekretaer. I tillegg til Anita og meg, er det ogsaa en annen fysioterapistudent. Hun gaar det syvende og siste aaret paa fysioterapi i Minnesota. Hun har indisk opprinnelse, men ble foedt og oppvokst i Tanzania, foer hun startet fysioterapiutdannelsen i USA. Hun er veldig flink og snakker dessuten litt swahili. Jeg er fornoeyd med veilederen vaar ogsaa. Det er ikke saa mange aar siden hun ble ferdigutdannet. Hun er koselig og veldig smart. Alle fysioterapeutene snakker engelsk. Heldigvis. Men ingen, eller svaert faa, pasienter snakker engelsk. Kommunikasjonsproblem kommer til aa bli den stoerste utfordringen her. Gramatikken vi laerte paa 22-timers-swahilikurset i Bergen i hoest kommer i alle fall ikke til nytte. 90 % av pasientene paa fysioterapiavdelingen er barn. Omtrent 90 % av barna har Cerebral Parese, CP. Andre vanlige diagnoser her er; hydrocephalus (vannhode), spina bifida (ryggmargsbrokk), hareskaar, Erbs Parese, klubbfot og droppfot. I gaar observerte vi fysioterapeutenes behandling. Hverken Anita eller jeg har behandlet barn foer, og vi foeler oss nok ekstra utrygge naar vi ikke forstaar spraaket eller vet hvilken type behandling som brukes i Tanzania. Men veilederen er svaert hjelpsom og forklarer oss alt vi ikke vet om diagnosene. Det er lite ressurser paa fysioterapiavdelingen; lite hjelpemidler og leker, og behandlingsbenkene er ikke tilpasningsdyktige til hoeyden. I dag har vi faatt vaert med paa litt behandling ogsaa - spennende! De afrikanske barna er fantastisk soete. Det er nesten saann at jeg vil adoptere en liten afrikaner med meg hjem... Et av de sterkeste inntrykkene jeg har hatt i loepet av de to dagene paa sykehuset var paa "ward round". Hver tirsdag ettermiddag og fredag formiddag gaar en flokk leger, sykepleiere og fysioterapeuter fra seng til seng blant inpatients for aa vurdere pasientens tilstand. Sengene staar tett i tett og det er ingen forheng som skiller mellom. Runden foregikk paa engelsk ettersom mange av de ansatte kommer fra andre land enn Tanzania, og etter min mening snakket de over hodet paa pasientene. Selv om pasienten ikke forstaar engelsk synes jeg det er uhoert at en slik diskusjon holdes foran pasienten med nistirrende blikk fra de andre sengeliggende. Jeg fikk se mange tilstander og diagnoser jeg aldri har sett i Norge, som for eksempel svaere vannhoder og ekstremt deformerte klubbfoetter. Det var saa mange inntrykk paa en gang at jeg var nesten paa graaten. En 13 aar gammel gutt hadde alvorlig infeksjon i en fot. Legene visste ikke om noen behandling og bestemte at gutten skulle amputere. De snakket paa engelsk, saa hverken gutten eller moren forstod det der og da. De oppfattet nok bare de alvorlige uttrykkene til legene. Lukten er annerledes. Alt er simpelt. Det er foerst i Afrika du ser hvor godt vi har det i Norge! Vi ble informert om at vi kan faa se paa operasjoner naar vi vil. I dag har vi sett gipsing og tilpasning av splinter til smaa barn med klubbfoetter. Vi faar dessuten vaere med paa out-reach. Det vil si at CCBRT reiser til utkantstroek og undersoeker/behandler pasienter som ikke har raad eller mulighet til aa komme til Dar es Salaam. Vi har dessuten blitt invitert til aarets fest for alle de ansatte paa CCBRT. Det skjer paa fredag, og arbeidsdagen varer kun til 12.00 grunnet dette arrangementet (!). Vi blir fraktet til oeyen Kigamboni, og der skal det vaere afrikansk dans og mye moro ifoelge fysioterapeutene. De ville veldig gjerne ha oss med. Jeg synes det er koselig at de er saa inkluderende!

Kipepeo Beach

Loerdag. Foerste fridag etter det som foeles som en uendelig lang forberedelsesuke. Ryktet har gaatt om at det er den foerste uken som foeles lengst, og det kan jeg skrive under paa. Men jeg har i alle fall overlevd en uke i Afrika. Inntrykket blir bedre og bedre for hver dag som gaar. I dag reiste de studentene som ikke skal vaere i Dar es Salaam, saa naa er vi aatte jenter igjen her; fire vernepleiere, to radiografer og to fysioterapeuter. Vi tok turen til Kipepeo Beach paa oeyen Kigamboni like utenfor Dar es Salaam. For aa komme seg dit maatte vi ta ferje i fem minutt (pris: 50 oere). Ferjeturen kan ikke akkurat sammenlignes med strekningen Mortavika/Rennesoey over Boknafjorden - jeg har ALDRI vaert paa en saa fullpakket ferje! Den stoerste byen har bare tre av de 40 millioner innbyggerne i Tanzania, men det er et folkemylder overalt i Dar es Salaam. Jeg ser de foerste solbrentmerkene - kanskje ikke saa rart ettersom januar er den varmeste maaneden i Tanzania (gjennomsnittstemperatur 31 varmegrader). Enkelte dager er luftfuktigheten saa hoey at til og med lokalbefolkningen kommenterer varmen. Kipepeo Beach kan forresten anbefales paa det sterkeste!

Kariakoo Market og White Beach

Paa dalla-dalla'en etter forberedelseskurset i gaar kom vi i kontakt med en hyggelig tanzanianer, som vi ofte gjoer paa lokalbussen. Dagens mission var aa oppleve "Kariakoo Market", tanzanias stoerste marked. Han ga oss mer enn gjerne flere nyttige tips for aa gaa paa markedet, som for eksempel at vi ikke skulle ta med noen verdisaker og at vi aldri skulle betale mer enn halvparten av det selgerne sa at varen kostet. Den hyggelige tanzanianeren gikk av paa en annen busstopp enn den han egentlig skulle bare for aa foelge oss hele veien til markedet. Han hadde hoeyere utdanning og var svaert stolt over aa guide nordmenn fordi Norge aarlig gir en viss pengesum til Tanzania. Han ville ikke ha betaling for guidingen. Det sjokkerer meg hvor hyggelige tanzanianerne er mot oss uten aa forvente noe tilbake. Der har nordmenn virkelig noe aa laere! Kariakoo Marked er det villeste jeg har opplevd. Vi var de eneste hvite jentene blant tusenvis av afrikanere. Alle hoiet og ropet, og vi fikk lange blikk etter oss fra lokalbefolkningen. De solge alt mellom himmel og jord paa bakken mens bilene suste forbi hordene av afrikanere. Fantastisk opplevelse! Gaarsdagens fangst; fruktkniv for 3000 shilling (15 NOK) og bananer (1,5 NOK pr. stk.). I dag besoekte vi CCBRT Hospital (Comprehensive Community Based Rehabilitation in Tanzania), hvor Anita og jeg skal bo og jobbe i tre maaneder. Senere paa dagen ble vi kjoert til "White Beach", en av de nordlige strendene i Dar es Salaam. Vi betalte 15 NOK for aa komme innpaa et lukserioest hotellomraade med restaurant, basseng og strand. Det var foerste dagen jeg noet strandlivet i Tanzania, og det er absolutt ikke aa forakte. Det var ogsaa foerste gang jeg badet i det indiske hav! Herlig!

Du vet du er i Tanzania naar...

...det er 31 varmegrader og 99 % luftfuktighet
...klaer maa dekke over knaer og all utringing boer unngaas
...du kan komme deg hvor som helst for 1,5 NOK paa lokalbussen, "dalla-dalla"
...smaagutter selger alt mellom himmel og jord midt i rushtrafikken
...du hoerer swahili hvor enn du gaar
...du har tusenvis av shilling i lommeboken
...lommeboken oppbevares i "secret pockets"
...lokalbefolkningen hilser paa deg fordi du har hvit hud
...kvinnene gaar kledd i fargerike drakter, "kangas"
...kvinnene spankulerer med et svaert lass paa hodet
...toalettpapiret er rosa
...toalettet bestaar av et hull i bakken
...kosten din inkluderer malariatabeletter og idoform
...du sover under myggnetting hver natt
...Mygga ikke er et ukjent fenomen
...du faar servert "ugali", smakloes tilbehoerrett med konsistens tilsvarende lik overkokt potetstappe, formet som en klump
...du risikerer aa vente i timesvis paa restauranter
...moetetid presis kl. 08.00 egentlig betyr ca. 10.00
...menn henger i gaten tilsynelatende uten aa ha noe aa ta seg til
...du blir tilbud om baattur til Zanzibar
...du maa passe paa at det er forsegling paa vannflaskene
...frukten smaker fantastisk
...Lonely Planet Tanzania er bibelen din
...du maa bruke oereplugger for aa faa sove om natten paa grunn av stoey fra air condition og vifte
...du ikke boer ferdes alene etter kl. 19.00
...naar antibac er din bestevenn
...kosmetikkprodukter inkluderer kremer for aa faa lysere hud
...skolepultene ser ut som om de er fra begynnelsen av 1900-tallet
...gatene er fulle av soeppel

Forberedelsesuke

Foersteinntrykket har begynt aa senke seg. I gaar startet forberedelseskurset paa University of Social Work. Her er det 2000 tanzanianske studenter som studerer. Studiedagen er ofte 12 timer lang! Vi er 20 norske studenter (fysioterapeuter, vernepleiere og radiografer) som skal ha praksis ulike steder i Tanzania. I gaar fikk vi beskjed om aa vaere klar paa hostellet kl. 08.00 tanzaniansk tid (tilsvarer kl. 06.00 norsk tid), men vi ble ikke hentet foer kl. 10.00. Naar vi kom til frem til der forberedelseskurset skulle vaere, maatte vi vente over en time til... Det er varmt i klasserommet. Viften fungerer ikke. Stolene og pultene er fra begynnelsen av 1900-tallet. Paa vei hjem ble vi fulgt av noen tanzanianske studenter. De laerte oss hvordan vi skulle komme oss fra A til AA med "Dalla Dalla", lokalbussen. Det koster 300 tanzanianske shilling, 1,5 NOK. Vi har faatt streng beskjed om aa holde paa alle verdisaker. Veiene er noksaa humpete, men vi faar i alle fall se oss rundt omkring. Og det er mange inntrykk! I dag kom vi oss fra hostellet til forberedelseskurset paa egenhaand. Moette presis kl. 09.00, og overraskende nok saa startet kurset presis. Har faatt en innfoering i hvordan det sosiale velferdssystemet fungerer i Tanzania og utbredningen av HIV/AIDS i Tanzania. Vi har ogsaa hatt "diskusjonsforum" med tanzanianske studenter.

Mitt første møte med Afrika

Etter 31 timer på reisefot ankom vi endelig til flyplassen i Dar es Salaam, en nokså simpel flyplass sammenlignet med Heathrow i London. Selv om det var kveld og "bare" 24 grader, var det kokvarmt i forhold til de syv minusgradene vi hadde hjemme i Norge før avreise. Reisen gikk som planlagt, og pass-, visum- og bagasjekontroll tok overraskende kort tid. Vi vekslet til tanzanianske shilling; 60 USD tilsvarer 75 000 TSH. Følte meg ganske rik! 1/4 av klærne mine var dynket i antibac, men jeg kan ikke klage i og med at alle pakkenelikkene kom til rette. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til hostellet, hvor vi skal bo i løpet av forberedelsesuken. Hostellet ligger i et shabby strøk, men standarden på rommene er godkjent. På hostelet bar det rett i dusjen med svært svake stråler, før vi la oss under myggnettingen på rommet. Som liten ønsket jeg meg alltid himmelseng, og nå har jeg jammen meg fått det også - det er faktisk ganske fint å ligge under myggnetting! I dag er det søndag og alle butikker er stengt. Frokosten ble inntatt på restaurant. Nå vet vi hva "African time" innebærer, og vi må nok bare belage oss på at ALT tar tid her; én times venting for et par simple smørbrød! Maten er det foreløpig så som så med her nede, og matlysten er ikke akkurat på topp i 30 varmegrader. Det er først nå det går opp for meg at vi ikke bare er her på en liten ferie...